Vi mennesker er vanedyr, på godt og vondt. Vaner kan ofte bli litt kjedelige, nettopp fordi de repeteres hele tiden, men heldigvis finnes det unntak: Et eksempel er ørretjakt; Har jeg først funnet et spennende område med stor øret kan jeg dra tilbake gang etter gang og det med den samme spente forventningen hver gang.

Så også denne gangen: Etter at Fiskekameratene velger å holde seg hjemme i helgen til tross for årets beste værvarsel kommer mandagens langtidsvarsel som et sjokk: Misnøyen blant gutta er stor når det blir varslet væromslag for avtalen er jo å dra til helgen istedet. Værmeldingen lovet tross alt like godt vær hele uken.

Jeg bestemmer meg raskt for at skal det bli en tur må det bli en tur nå, bokstavlig talt. Det er heller ikke noen tvil om hvor turen går: Storørretvannene innunder breen ligger og venter.

Bilen pakkes med kajakk, madrass, mat og fiskeutstyr, samt alt annet utstyr som kan trenges for en dag i høyfjellet med blå himmel og 23 grader celcius; med andre ord ikke stort annet enn solkrem, t-skjorte og shorts.

Det er en nydelig biltur inn i fjellet og jeg parkerer ved vannet klokken 10 på kvelden. Det er blikk stille og jeg bestemmer meg for at jeg vil ta meg en dorgetur frem mot midnatt.

Måneskinn

Magasinet er nesten fullt og padlingen går som en drøm blant holmer og skjær til innosen. Det vaker regelmessig rundt meg etter store stankelbein, og myriader av mygg utgjør nok også litt av kosten. Som ofte er under slike forhold er ikke ørreten i humør til å bite på noe av det jeg tilbyr, ikke før jeg plasserer et kast helt inne i steinrøysen inne i osen. Den sølvblanke fisken tar kontant og setter i noen voldsomme utras jeg ikke kan huske å ha kjent maken til. Den er også mer oppe av vannet enn nedi og fighten blir et skikkelig adrenalinkick. Kondisjonen på fisken er fantastisk; lite hode og bred kropp. Den er utrolig fast i fisken, det er akurat som å holde en makrell. Vekten er ca 800 gram

Jeg padler tilbake til bilen, bukserer den på plass på flatt undelag noen kilometer fra, og atskillige høydemetre over, nærmeste ferskvannskilde. Jeg spiser kvelds og blir fryktelig tørst etter padleturen. Tannpuss står også på programmet. Det slår meg plutselig at jeg har glemt å ta med meg vann. Pokker heller, nærmeste vann og elv ligger langt unna og jeg tar letteste utvei; styrter en halv liter Pepsi mot tørsten og legger meg.

Det er ingen overdrivelse å si at jeg sover utrolig dårlig den natten; Volvoen er akkurat litt for kort til at man ligger komfortabelt, det er også mulig at Pepsien har sitt å si; Etter å ha ligget våken store deler av natten står jeg opp 0615; setter kajakken på vannet lenge før 0700 og går i land i motsatt ende lenge før 0800. Det gjør ingenting. Det er en nydelig morgen; vindstille, 20 grader og solen varmer godt i ansiktet. Jeg skal være ute hele dagen så det er godt jeg har smurt meg med en kraftig solfaktor 8.

Mot breen

Turen oppover dalen har jeg gått før, da på andre siden. Tjernene som ligger oppover er temmelig grunne og det ser ut til å koke av småfisk. Likevel, jeg klatrer opp på en gresskledd bergnabb og skuer utover. Der det er dypest vaker det overraskende nok minst. Det ser faktisk ut som om det bare er én fisk i hele det dype partiet. Dette kan bare bety én ting og jeg kaster ut. Ganske riktig: Ørreten som veier minst ett kilo biter på og gir meg turens andre heftige kamp.

Etter dette blir det stille en lang stund. Det er helt vindstille og ingen av kulpene oppover dalen som har levert fin fisk tidligere gir resultat. Det er ikke det at det er fisketomt, det er bare det at det ikke biter. Det er ikke før jeg kommer opp til vannet nedenfor vannet at det skjer noe: Vannet er ikke mer enn én meter dypt et godt stykke utover og jeg sveiver hurtig og høyt for å ikke sette sluken fast. Likevel; plutselig stopper sluken 5 meter ute og jeg ser at noe stort og og svart har hengt seg fast. ‘Bunn så høyt i vannet?’ tenker jeg et ørlite sekund før det kommer et kraftig utras.

Denne klarer jeg ikke å lande. Den farer frem og tilbake foran beina mine før den lykkes med å komme løs og farer utover mot  dypere vann. Okei, så har jeg i hvert fall hatt kjenning med kilosørret nummer 2 idag.

Mot 1600 moh

Jeg kommer frem til det store vannet i dalen. Det blåser opp en ørliten bris og jeg sender en liten takk til høyere makter. Jeg er fullstendig klar over at sjansen for å få fisk stiger betraktelig. Ganske riktig: I løpet av en liten halvtime lander jeg 3 ørreter over kiloen, én ørret på over kiloen passerer fremfor beina uten å bite på og én napper uten at jeg kan anslå vekt. For en opplevelse! Fisken er mye trinnere enn lenger nede i dalen, Mens Christer i sin tid landet en heller mager ørret på kiloen her, er alle de tre ørretene jeg tar i topp kondisjon. De er feitere og rødere enn de fleste.

Storørretvannet

Etter denne opplevelsen kjenner jeg at jeg senker skuldrene. Jeg tar meg tid til å bare nyte turen og tar noen bilder og en liten videosnutt. Helt her inne føler man at man er kommet oppunder himmelen. Fjelltoppene rundt blir lavere og landskapet vider seg ut.

Svaberg ved elven

Jeg kommer også frem til en fantastisk fin og langgrunn sandstrand. Den hadde vært noe for Daniel og Amalie. Til tross for at vannet er godt og varmt velger jeg å gå forbi. Bade får jeg gjøre en annen gang.

Badestrand

Det eneste som bryter følelsen av et storslått rundskue er breen, den ruver til gjengjeld nesten 600 meter over meg. Jeg svinger mot høyre og går i retning av den, inn til vannet som tidligere har levert favoritt videosnutten min her på bloggen.

Stadig oppover

Jeg følger høydedraget langs vannet og ser at vindretningen er nesten optimal; Den blåser masse insekter inn mot land der vannet er dypest og jeg vet av erfaring at dette pleier å lokke frem de virkelig store ørretene. Det er derfor med en solid dose spenning at jeg beveger meg frem mot vannkanten.

Terrenget er stupbratt og det er derfor dessverre ikke mulig hverken å krype innpå eller å kaste langt inne fra land. Jeg må avsløre at jeg er der. Jeg ser en svær ørret som svømmer inntil land, men jeg tror den har sett meg også. Den svømmer dovent ut og ned mot dypet, slik storørreter ofte gjør. Ikke noe panikk å spore der….

Jeg prøver det meste av det jeg har av sluker uten resultat. Jeg klarer også å knekke stangtuppen i det bratte terrenget og bestemmer meg for å bevege meg mot kajakken, men ikke før jeg har fisket meg ut av dalen. Tilbake på neset ved vannet nedenfor vannet prøver jeg meg nok en gang på ørreten som slapp unna på veien inn. Jeg kaster på eksakt same sted og nok en gang biter det på. Jeg kan ikke si om det er samme fisk, men jeg lander i hvert fall en ørret på rundt kiloen. Fantastisk!

Jeg passerer hytten vi planlegger å besøke førstkommende helg på veien ut og krysser fingrene for at været skal bli bra. Det skal senere vise seg at været blir veldig bra og at jeg kommer til å besøke hytten allerede 3 dager senere, men mer om det i neste rapport.

Jeg setter kanoen på på vannet og padler tilbake til bilen. Jeg skipper dorgingen og nyter landskapet rundt meg istedet.

Langs vannet

Tilbake ved bilen ser jeg flere andre som har tatt turen opp. Det er jo hyggelig med folk i fjellet, så lenge de ikke har fiskestang med…

 

 

 

 

Tagged with →