Det er torsdag kveld tidlig i november. Regnet pøser ned utenfor og fiskesakene er vel egentlig pakket vekk for sesongen. Plutselig ringer Øivind fra Bergensbanen. Han er på vei til Oslo og har nettopp passert Finse. Han forteller at Finsevatnet er isfritt og at det er svært mildt;  I november! Jeg hadde ingen planer om tur i høyfjellet, frem til dette øyeblikket, men jeg trenger ikke bes to ganger når fiskefeberen blusser opp for fullt.

Jeg drar til fjells fredag ettermiddag. Jeg velger å dra alene ettersom mulighetene til å fange fisk i over 1200-meters høyde egentlig virker helt håpløse. Jeg våkner relativt tidlig lørdag morgen og det er fremdeles ganske mørkt ute. Vi skriver tross alt november.  Det vil bli mørkt tidlig også, så jeg må raskt inn og raskt ut igjen av fjellet siden det normalt er en 9 timers tur å gå. Jeg pakker godt med klær, mat og drikke, en fjellduk samt standard fiskeutrustning og utrustningen veier betraktelig mer nå enn da jeg la ut på turer i sommer.

Det er bart og fint oppover liene og jeg holder godt driv; formen er fin nå på tampen av tursesongen.  Jeg kommer opp i 1450-meters høyde og møter etterhvert fonner med snø. Disse har ikke pakket seg ennå og jeg synker mange steder nedi til livet. Det er tungt å ta seg frem siden terrenget under snøen er svært ulendt med store steiner og ditto sprekker skjult av snøen. Heldigvis går det nedover igjen på baksiden av fjellet etter en liten halvtime og mye av snøen forsvinner. Det blir lettere å gå og jeg nærmer meg dagens første mål.

Dagens første mål

Jeg rigger fiskeutstyret samtidig som jeg studerer landskapet rundt meg. Fjelltopper kneiser mangfoldige hundre meter til værs på alle kanter rundt meg. Toppene er hyllet inn i tåke og stemningen er litt trykkende, men storslått. Jeg stusser likevel et øyeblikk på hva som driver meg til å ofre en hel helg på noe så tvilsomt som en høyfjells fisketur i november i dette været. Jeg kaster av meg tvilen og smyger meg ned til innosen. Kaster langt ut og sveiver inn i overflaten. Sluken er nesten helt inne når jeg ser en stor skygge komme farende inn fra høyre. Fisken bommer i farten på sluken og bråsnur, men den er for sen; Jeg var fullstendig uforberedt på fisk og har allerede løftet sluken opp av vannet. Ørreten blir stående et øyeblikk før den svømmer innunder bergnabben der jeg står. Jeg kaster ut igjen. Sluken nærmer seg land og som jeg håpet; den store ørreten angriper sluken rett foran beina mine, hugger til og setter i et utras jeg ikke hadde forventet siden vannet er så kaldt som nå. Jeg berger likevel fangsten og kan beundre den. Tar meg selvfølgelig også tid til et bilde.

November 2011 005

Det viser seg at innosen er full av liv. Det svømmer flere store ørreter inne på sandflatene, flere opp mot to kilo. Flere hugger etter sluken, men jeg fornemmer at de ikke hugger fordi de er sultne. Det virker mer som om de forsvarer revir. Hva vet jeg?

Jeg velger for sikkerhets skyld likevel å la  dem være i fred og rusler langs vannet.  I sydhellingene er det overraskende bart.

Sydhelling

Det har snødd en del i løpet av oktober, men i det siste har det vært overraskende varmt over ganske mange dager. I nordhellingene ser vi fortsatt tegn til at det må ha smeltet ganske mye.

Nordhelling

Det har nok vært betraktelig mer snø i fjellet tidligere og jeg sender en takknemlig tanke til Øivind som velvillig rapporterte om snøforholdene i denne høyden.

Jeg nærmer meg enden av vannet og får øye på to store kongeørner som sirkler over terrenget foran meg. Jeg smyger meg frem så godt jeg kan, i skjul av store steiner der jeg finner dem. Fuglene har nok likevel fått øye på meg; De stiger rolig til værs og forsvinner ut av syne. Jeg er spent på hva som tiltrakk oppmerksomheten deres og slipper meg ned til vannet nedenfor. Jeg har en mistanke om hva det kan være og ganske riktig; oppover elven fra innosen står det 10 -20 ørreter, flere av dem på godt over kiloen. OK, så er gytingen godt igang. Jeg blir sittende på god avstand og beundre disse gromfiskene som jeg ellers bruker så mye tid på jakt etter. Det kommer ikke på tale å prøve å fiske eller skremme dem nå så jeg holder god avstand. I dette vannet har jeg sett småfisk også, noe som er lovende med tanke på gytemuligheter, men minst like viktig; yngelens overlevelsesmuligheter. Uansett, man jakter ikke på gytende fisk, sånn er det bare… Mens jeg i vannet ovenfor ikke kan huske å ha fanget ørret på under 800 gram, har jeg nå og da sett småfisk her nede.  Dette lover godt for spredning av fisk nedstrøms, men de klarer nok ikke å ta seg frem oppstrøms.

Jeg fisker meg nedover dalen og fanger totalt 4 ørreter. Dette hadde jeg vel egentlig ikke forestilt meg eller våget å håpe på. Det har jo vært en bedre fisketur enn mange av turene i august som ellers regnes for å være den ‘beste’ fiskemåneden.

Jeg når bilen igjen i firetiden etter 8 timer på tur. Jeg gleder meg til å komme hjem!

 

 

Tagged with →