Det er høysommer i lavlandet. Vi skriver 6. juli 2012 og det har vært varmt lenge. Det er vanskelig å forstå at det skal være  mye snø i fjellet, men i år har den ligget usedvanlig lenge. Jeg har i månedsvis fulgt utviklingen på snøkart på internett og noen fantastiske bilder av Seltuftvatnet fra slutten av juni som ligger ute på Vossnow.net gjør at jeg bestemmer meg for å ta en fridag for å dra til fjells. Værvarselet er upåklagelig og det er bare til å pakke. Målet for turen er åpenbart: Det må bli en fisketur fra Hallingskeid til Myrdal! Jeg har kun tatt toget forbi, men området ser utrolig spennende ut å utforske til fots.

Jeg er pakket og klar med avreise rett etter jobb på torsdagen og Britt i kantinen har overraskende disket opp med et skikkelig herremåltid av en matpakke til toget oppover. Tusen takk Britt! Jeg nyter maten, utsikten og følelsen av fullstendig frihet på togturen oppover. Raundalen ligger lysegrønn og frodig mellom høye, snøkledde topper og det blinker i krystallklare vann når vi nærmer oss Upsete. Det oser av sommervarme. Den som bare hadde hatt en hytte her inne i dalen!

Vi passerer Myrdal og Kleivavatnet og jeg kommer i snakk med to nederlandske gutter som ser ut til å gjøre seg klare til å gå av toget. De er sommerlig kledd i t-skjorte, kortbukse, joggesko og en plastpose hver. Eldstemann har også et lite telt under armen. Joda; de skal av på Hallingskeid de også. Planen er å gå fra Hallingskeid til Eidfjord. De har sett på kartet at det ser ut som en fin tur. Jeg må innrømme at jeg er skeptisk. De er overhodet ikke kledd for å overleve en slik tur hvis de støter på problemer; de er ikke kjent i området og ikke har de med seg kompass heller. Det er mye snø i terrenget innover fjellet og den kraftige snøsmeltingen gjør nok de fleste av elvene helt umulige å krysse. Ikke finnes det helårsbroer i området heller. De ser ut til å bli usikre de også og jeg ser at de tar kontakt med en hytteeier etter at vi går av toget.

Jeg sikrer meg et enmannsrom på DNT sin hytte på Hallingskeid og bestemmer meg for å ta meg en fisketur oppover Moldådalen. Jeg rusler opp til Høghellervannet mens jeg prøver fargerike spinnere i loner og kulper oppover dalen. Det er nok litt kaldt i vannet; jeg kjenner i hvert fall ikke snurten av fisk. Turen blir likevel minnerik. Turen er lettgått langs Rallarvegen mens terrenget gradvis farges rød i de sene kveldstimer. Jeg er tilbake på hytten rundt elleve på kvelden og nyter resten av den innholdsrike matpakken fra Britt på trappen i godt lag med andre fjellvandrere mens den røde kveldssolen synker ned bak horisonten. Jeg tar en tidlig kveld, planen er å komme seg opp til klokken åtte slik at jeg får mest mulig ut av dagen.

IMG_1296

IMG_1298

‘Hva i svarteste var det??’ tenker jeg idet jeg blir revet ut av søvnen av et kraftig smell. Jeg har ligget med vinduet åpent oppover mot toglinjen 20 meter unna og når jeg titter ut ser jeg at anleggsarbeidere er i ferd med å drive digre jernpåler til det nye snøoverbygget ned i bakken. Pålene må da minst være 5 meter lange og smellene den digre, maskindrevne sleggen lager må da kunne høres helt ned til Myrdal. Jeg forsøker å få sove, men det er nytteløst. Klokken er snart halv fem, men jeg velger likevel å stå opp og dra. Vasker ut av hytten og spiser frokost på trappen. Anleggsarbeiderne har tatt pause og jeg kan virkelig nyte stillheten og soloppgangen. Det er ingen å se når jeg legger i vei og jeg rusler nedover mot Nedre Grøndalsvatnet.

IHallingskeid i Juli

Det er et nydelig vann; langgrunt mot Hallingskeid og nesten delt på midten av et trangt, sund med store steiner og brukbart kraftig strøm. Jeg kan ikke forstå annet enn at dette må være en meget bra fiskeplass. Jeg kaster på kryss og tvers uten å kjenne napp og rusler videre mot neste opplagte fiskeplass; et nes med synlig strøm utenfor. Når jeg kommer frem blir jeg litt skuffet. Det er bare en meter dypt, langgrunt og med en monoton sandbunn. Det er ikke akkurat slike bunnforhold som er optimale for ørreten å finne mat. Fra der jeg står kan jeg se marebakken stupe ned i dypet, men kastene mine blir 5-10 meter for korte og jeg kjenner ikke antydning til napp her heller.

IMG_1304

Fra utosen kaster elva seg i elleville byks nedover til den når en dyp, innbydende høl helt nederst. Elva deler seg her i flere elvefar og innimellom vokser sølvvieren helt ut i hølen, det vil si, det er nok vannstanden som nå er langt over normalen. Jeg ser flere sømkanter og det oppstår bakevjer mellom strømmene som strekker seg ut i hølen. Jeg kan ikke fatte og begripe at det ikke står fisk her heller og begynner så smått å tenke at det kanskje er alt for tidlig på sesongen. Det flyter tross alt isflak i vannet ovenfor og vanntemperaturen kan umulig være mer enn én grad eller to.

IMG_1308

IMG_1307

IMG_1313

IMG_1309

Jeg rusler på Rallarvegen langs Kleivavatnet og suger til meg inntrykkene. Klokken er bare 9, men jeg har allerede vært fire timer på tur. Solen har steget så høyt på himmelen at den skinner langt ned i det krystallklare vannet under meg og fjellsiden stuper loddrett ned i vannet. Fisket er umulig, men det et spennende å gå slik og speide ned likevel. Jeg passerer en fin sandstrand og ser for meg ungene bade. Kanskje jeg skal invitere dem og Ina med på en sykkeltur fra Hallingskeid senere i sommer?

Jeg vandrer gjennom en kort tunnel under Bergensbanen og foran meg ligger Kleivagjelet. Et vilt, forrevet elvestrekk med strie fosser og rolige partier med kampesteiner store som hus. Jeg har god tid og bestemmer meg for å ta en avstikker opp Vindedalen. Jeg får solen i ansiktet for første gang og storkoser meg. Vindedalen er en nydelig plass med noen få hytter og støler men ikke et menneske å se. Jeg er på nippet til å rusle opp til Svartavatnet tre kvarters gange innover, men slår det fra meg igjen. Jeg kan ikke rekke over alt på én dag og bestemmer meg heller for at dit skal jeg dra en annen gang. Kanskje Fiskekameratene burde utforske høyfjellsvannene vest for Stemmerdalen og riksvei 50 mellom Aurland og Hol?

IMG_1315

Jeg begir meg tilbake til Kleivagjelet. Veien slynger seg nedover og det er ikke uten grunn at Jernbaneverket advarer syklende om å passe godt på. Faller man utfor her og ned i fossene er nok løpet kjørt, i hvert fall slik vannføringen er i dag. I de rolige partiene skinner solen på lys sandbunn, men jeg kan ikke se antydning til liv. Jeg prøver noe kast der jeg kommer til, men ingenting skjer. Tar heller noen bilder til bloggen.

IMG_1323

IMG_1322

IMG_1329

IMG_1325

IMG_1328

IMG_1332

IMG_1331

IMG_1338

IMG_1337

IMG_1336

IMG_1342

Gjelet vider seg ut og jeg skimter endelig Seltuftvatnet nedenfor. Tar meg tid til å sende en tekst med bilde til Fiskekameratene og får misunnelige svar tilbake. Rallarvegen stuper bratt nedover og jeg får etterhvert øye på innosen fra bildet som trigget turen noen få dager tidligere. Det ser like innbydende ut som på bildet og det er en selvsagt plass både å fiske og spise lunch. Jeg kommer fremdeles ikke på talefot hverken med ørret eller røye og det er alt for tidlig å rusle bort til Myrdal for å ta toget hjem. Jeg har allerede planen klar og finner frem kartet for å vurdere mulighetene. Jeg har i mange år studert kartet og lurt på hvordan det ser ut innover Fretheimsdalen. På kartet ser det flatt og innbydende ut og Fretheimsdalsvatnet er mer enn stort nok til at det kan huse skikkelig stor ørret. Jeg bestemmer meg for å sjekke det ut og legger i vei.

IMG_1341

IMG_1346

Dalen er vakker den, med kuer på beite og et lite vann midtveis, men jeg begynner å merke kjøret av å ha ruslet på grusvei i timesvis. Det begynner også å bli ubehagelig varmt og vindstille og jeg begynner å verke i beina og føle meg uvel av solen. Jeg har ikke truffet et eneste menneske i hele dag og nå befinner jeg meg virkelig langt utenfor allfarvei. All sunn fornuft tilsier at jeg bør sette kursen tilbake mot Myrdal, men jeg klarer ikke å snu nå som det bare er to kilometer igjen til det store vannet. Jeg får i meg noe energidrikke og litt sjokolade mens jeg går og når endelig frem til slutten av traktorveien. Vannstanden er 20-30 meter under normalen og det frister ikke å prøve fiskelykken, men jeg kan i hvert fall krysse av på listen at jeg har vært der. Jeg halter tilbake til Rallarvegen og kvikner overraskende til mens jeg går de fire kilometerne langs veien mot Vatnahalsen Høyfjellshotell. Passerer dette i fint driv og blir belønnet med et fantastisk skue ned Myrdalssvingene.

IMG_1353

IMG_1355

IMG_1343

IMG_1356

IMG_1357

IMG_1359

IMG_1364

Jeg ser på klokken og innser at jeg kan nå et mye tidligere tog hjem enn planlagt og legger inn en lang spurt, eller rolig jogg alt ettersom, den bratte og lange veien opp til stasjonen. Det var mye lenger opp enn jeg husket. De tyske turistene som jeg deler kupé med ned til Voss er høflige nok til å ikke kommentere hverken den kraftige svettingen min eller det høye inntaket av mat og drikke når jeg endelig finner meg vel til rette.