Torsdagskveld regner det godt på Vestlandet, men Yr lover for én gangs skyld mye bedre vær enn Storm: Sol fra skyfri himmel i høyfjellet. Inspirert av dette tar jeg på sparket en fridag fra jobben (stor takk til Gunnar), pakker sekken og drar mot en sjarmerende vestlandsbygd på kvelden. Det regner godt hele veien og jeg blir mer og mer betenkt når jeg legger meg i tolvtiden i regn med tåke langt nedover fjellsidene. Jeg våkner frisk og uthvilt før seks etter en urolig natt i bilen og siden det nå er tildels blå himmel legger jeg optimistisk i vei oppover.  Anleggsveien tar meg til over 1100 moh og jeg møter tett tåke på ca 800. Dette lover ikke bra. Heldigvis kommer jeg opp over tåken, men det blåser svært friskt og skyene som kommer farende gjør at jeg tviler som aldri før på at denne turen lar seg gjennomføre trygt.

Likevel, kajakken blir sjøsatt, spruttrekket etterlatt i bilen siden jeg ikke får plass til sekken og jeg padler i vei til innosen. Veien inn dit er kronglete og jeg tviler på at jeg vil finne veien ut igjen dersom tåken setter inn, men nå er jeg på vei og fast bestemt på å gjennomføre. Det skal jeg ikke komme til å angre på! Turen oppover dalen er fantastisk! Solen titter mer og mer frem, vinden løyer, temperaturen stiger til over null, isen på snøfonnene begynner å tine igjen etter en frostnatt og det begynne å bli varmere. Jeg nærmer meg et av småvannene jeg har blitt fortalt skal kunne holde stor fisk. Optimismen stiger, men siden jeg og gutta hadde fisket denne hølen uten særlig hell 1. oktober i fjor i nydelig høstvær, kaster jeg ut uten troen på den store. Ingenting. Som jeg trodde. Jeg rusler bort til innosen og kaster igjen. Sveiver sakte inn og der sitter den! Ikke sprelsk slik småfisken er, men et kontinuerlig, tungt drag. Storfisk! Men hvor stor?

Vel på land viser det seg at fisken er utmagret, men for en lengde! Den er minst 80 cm lang, og må ha veid over 5 kg i sin storhetstid, selv med en k-faktor på bare 1! Den har nok ikke klart å finne føde i løpet av en lang vinter i denne hølen. Kanskje var den sliten etter fjorårets gyting. Under sterk tvil blir den satt ut igjen, men den går nok en høyst usikker fremtid i møte, hvis den da ikke klarer å ta seg ned til det store vannet lenger ned i dalen.

Det er nå blitt skyfritt; flaksen har slått maks inn og all tvil er feid til side: Nå skal fridagen nytes til fulle! Jeg fortsetter turen oppover.  Dalen er forholdsvis vid etter vestlandske forhold og derfor innbydende å gå. Terrenget er lettgått og terrassert, med svaberg der isen har polert rene stuegulv, avbrutt av partier med museøre, Verdens minste tre. Det er nesten som å rusle i gress.

 

Det er fascinerende å se hvordan isen har påvirket terrenget i istiden. Isen skapte så høyt trykk i terrenget at steinblokker bokstavelig talt grov seg ned i grunnfjellet. Resultatet ser vi i dag blant annet i sigdmerker. Rundsva er lave, strømlinjeformede knauser med jevne, glatte sider mot den retningen isen kom fra.

 

Jeg fisker kulpene og flere ørreter  på 1/2 kg biter villig. Jeg har nå kommet frem til småvannet som hadde gitt gutta noen spennende opplevelser i fjor høst. På første kastet sitter det en ørret på oppunder en kilo. For en kondisjon! Den foretar flere høye luftsprang og drar ut sene før jeg endelig kan beundre en ørret i topp kondisjon, feit og mørk rød i kjøttet.

Den blir lagt på is, mens flere andre blir satt ut igjen. Vannet er ikke mer enn én meter eller to dypt og jeg lurer på hvor de overvintrer. Kanskje dette var fisk som allerede hadde vandret ned fra vannet ovenfor? Ingen av dem jeg fanger har tegn til gytedrakt, så jeg lurer…

Opp en ny avsats og jeg kan endelig skue ut over det store vannet inne i dalen. Her landet Christer en kilosørret i fjor, men også denne var litt mager og skulle i god kondisjon ha veid betraktelig mer. Med tanke på storørreten jeg hadde landet lenger ned i dalen og det gode bettet jeg har opplevd  sålangt er optimismen på topp når jeg fisker meg bortover på vestsiden, men det viser seg at dette var det eneste vannet som ikke innfridde forventningene denne gang. Ikke et napp og ikke et vak. Vannet er forholdsvis grunt og det er ikke umulig at fisken holder seg lenger ute og dypere, slik at jeg ikke når  ut. Fjorårets opplevelser i dette vannet har i hvert fall vist meg at vannet rommer stor fisk.

Jeg velger å sette kursen mot breen og de høye nutene. Det er nå helt vindstille og myggen summer livlig. Jeg pleier aldri å bli stukket i fjellet, ei heller denne gangen. Vel oppe på en høyde står valget mellom å rusle ned til det krystallklare Godvannet som jeg vet inneholder gromfisk, og som er målet for denne turen, eller å rusle ned til elven fra breen litt lenger unna. Det er fremdeles tidlig på dag og jeg velger det siste selv om dette legger flere kilometer til turen. Jeg befinner meg nå nesten helt oppunder breen og høye tinder reiser seg flere hundre meter til værs. Her inne er det om mulig enda mindre vegetasjon enn nede i dalen og det ligger store snøfonner som nok ikke forsvinner i løpet av sesongen.

 

 

Jeg ser av og til spor og avføring etter reinsdyr, men jeg har så langt ikke sett snurten av dyr. Terrenget her inne er faktisk temmelig goldt og øde, jeg har heller ikke støkket en eneste rype. Det eneste jeg ser er en og annen småfugl.  Det er nesten ikke til å tro at så stor fisk kan klare å overleve under disse forholdene og elven er i litteraturen, ikke overraskende, kjent for å være fisketom. Når det er sagt har alltid denne elven gitt meg spennende opplevelser: Elven renner rolig i terrasser, avbrutt av små stryk og og det går fisk på kiloen eller større her. Vannet er kraftig blakket av breen og jeg ser ikke noe tegn til liv før fisken kommer helt opp i overflaten på jakt etter sluken. I løpet av den neste timen ser jeg flere store ørreter i overflaten, men kun én biter på. Jeg får den opp til overflaten og helt inn til føttene, tipper at den er godt over kiloen  og bestemmer meg for å filme sekvensen. Jeg slipper ut godt med snøre, men mens jeg fomler med kameraet ser ørreten dessverre sitt snitt til å stikke ned under de store steinene i dypet av elven når jeg et øyeblikk er litt uoppmerksom. Den gnikker nanofilsnøret mot en stein og det går som det måtte gå; snøret ryker umiddelbart og fisken er fri. Jeg fisker alltid med 3 meter monofilament sjokkfortom, så fisken må ha svømt langt inn.

 

Det er ikke annet å gjøre enn å bite i seg tapet av fisk og sluk og knyte på ny sjokkfortom. Jeg bestemmer meg for å bevege meg tilbake mot Godvannet. I dette vannet har jeg tidligere sett ørret på flerfoldige kilo og det er alltid med stor spenning jeg nærmer meg vannet. Så også i dag. Det blåser en svak sønnavind og jeg velger å gå bort på nordsiden av vannet.

Her driver det nå en god del insekter og ørretene vaker så smått. Vannet er krystallklart og det går stupbatt ned. Jeg stirrer ned i vannet der jeg regner med at sluken vil dukke opp og skvetter til når jeg plutselig oppdager to svære ørreter som svømmer mye nærmere. De passerer meg rolig to meter ute og to meter nede. Det er tydelig at gul/grønn Strikepro ikke frister, så jeg skifter til rød Cicada og beveger meg litt vekk før jeg legger kastet tilbake der jeg tror fiskene svømmer. Pang! det gjør susen. Den feite tokilos ørreten drar ut snøre en rekke ganger før jeg endelig klarer å lande den. Jeg har sjelden sett en feitere ørret, så næringstilgangen må være veldig god, selv om vannet er forholdsvis lite. Denne gangen klarer jeg å feste sekvensen til tape og denne vil bli lagt ut så raskt som mulig.

 

Jeg føler plutselig en tilfredshet, eller kanskje snarerer en metthet på fiske og erkjenner at det er på tide å gi seg for dagen. Jeg savner Ina og barna og bestemmer meg for å legge kursen hjemover. Jeg rusler opp på den nærmeste nuten og her har jeg en storslått utsikt over områdene rundt.

Kursen legges nedover dalen igjen og jeg når kajakken etter to og en halv time. Men da har jeg stoppet et par ganger for å fiske…

Neida, det er ingen torsk...

 

Padleturen tilbake til bilen blir en mye bedre opplevelse enn turen inn. Det er helt utrolig hvor mye været har å si. Jeg nyter turen ut og forlater fjellet for denne gang med nok et minne for livet.

 

Troutantic 31.Aug 2012