Vi skriver 13. Oktober 2013. Det er søndag kveld i høstferien og Stian har nettop vært med en søndagstur til fjells på hytten for en siste fjell- og fisketur i høyfjellet i år. Det har vært en fabelaktig sesong fra snøen forvant i midten av juni helt frem til jeg nå reiser hjem.

Jeg har vært på hytten siden onsdag kveld og har de siste 4 dagene tilbakelagt over 120 km til fots, klatret 5-6000 høydemetre og jeg har vært nesten 40 timer på tur. Det har vært en eventyrlig siste halvdel av høstferien med sol fra skyfri himmel og fine temperaturer, tross alt. Fjellet lyser i et cresendo av rødfarger og brunfarger og de blir forsterket av en lavtstående høstsol. Det hviler en dypere ro over fjellet nå i midten av oktober; Sauene er hentet ned fra fjellet og det er ikke lenger så mange fjellvandrere å treffe. Det gjør ikke noe. Jeg har trivdes godt alene på tur. Det er deilig å ferdes rundt på måfå og la turen bli til mens jeg går.

Denne høstferien tilbringer jeg alene på fjellet. Ina og ungene er i Danmark med naboene og de storkoser seg der. Dermed står jeg helt fritt til å komme og gå når jeg vil; i det hele tatt har jeg storkost meg her.

Det pøsregnet da jeg dro oppover på onsdag ettermiddag, men både Storm og Yr lovet et betydelig væromslag for de kommende dagene. Jeg våkner opp til skyfri himmel torsdag som lovet og legger i vei tidlig. Solen har stått opp, men det er fremdeles noen timer til den når ned i dalen så sent på høsten. Det er isende kaldt og det blåser kraftig fra nord. Ikke det beste fiskeværet så sent på året. Det ligger noen centimeter snø på toppene og på skyggesiden av steinene der jeg går.

Tidlig morgen

Solen er på vei

Jeg bærer tung sekk, men legger kilometerne raskt bak meg til jeg når første fiskevann. Det ser idyllisk ut på bildet, men det er nesten minus grader og det blåser kraftig. Fingervanter er et must. Det blir ikke ikke noe napp og jeg klatrer videre.

IMG_2645

IMG_2649

Timene går og jeg fisker meg lenger og lenger innover i fjellet. Det blir noen flotte ørreter og enda flere napp. Jeg når toppen og hadde det vært tidligere på sommeren ville jeg ha avsluttet fiskingen her. Nå er det derimot oktober og fiskesesongen går ubønnhørlig mot slutten. Jeg har de siste ukene hatt en ubehagelig, desperat følelse av at tiden er i ferd med å løpe fra meg og jeg har tidlig bestemt meg for at i denne høstferien skal jeg fiske så mye jeg overhodet klarer. Jeg legger derfor turen ned mot et av de mest idylliske stedene jeg kjenner her oppe. Vannet er relativt stort for området, men fisken har i de siste årene blitt mer småfallen. Likevel, det er et perfekt sted for småbarnsfamilier og jeg tar titt og ofte med meg Daniel og Amalie opp hit.

IMG_2664

IMG_2660

IMG_2670

IMG_2673

IMG_2680

IMG_2682

IMG_2684

IMG_2685

Vinden har løyet betraktelig og jeg nyter en times fiske her oppe. Jeg er derfor strengt tatt litt sent ute når jeg ankommer Herberget for den tradisjonelle raspeballemiddagen litt før solen går ned. Jeg nyter maten og det gode selskapet hele kvelden og er ikke tilbake på hytten før halv tolv. Takk til Jan Erik og resten av vertskapet, samt Johannes og resten av familien for en minneverdig og hyggelig kveld.

Fredag er jeg igjen tidlig våken og jeg begir meg opp til det idylliske vannet jeg avsluttet fisket ved i går. Etter noen kast blir jeg rastløs og får lyst til å gå meg en langtur i stedet. Jeg langer ut strake veien opp på Nordeggen og blir belønnet med fjellets desidert flotteste utsikt. De fleste toppene i området rager riktignok opptil flere hundre meter høyere, men her jeg står har jeg en storslått utsikt, ikke bare mot nutene rundt meg, men også mot dalene som leder inn i fjellheimen i alle retninger rundt meg. Solen står lavt og forsterker de kraftige rødbrune fargene i terrenget. Bare så det er sagt; Iphone4kameraet yter ikke opplevelsen rettferdighet.

IMG_2709

IMG_2704

IMG_2706

IMG_2710

IMG_2701

IMG_2699

Jeg legger ivei mot øst og terrenget begynner etter en stund å stige bratt. Myke gresssletter avløses av storsteinet ur og siden jeg etterhvert befinner meg i nordhellingen av fjellet kommer jeg raskt opp i snødekket ur. Det blir glatt og jeg må fokusere. Terrenget her oppe minner meg litt om terrenget fra Ringenes Herre. Jeg tar meg rundt på østsiden og får etter hvert utsikt mot Finse. 400 høydemetre lavere ligger det en Turistforeningshytte omkranset av ugjestmilde fiskevann på alle kanter. Fjellene rager høyt på alle kanter og stuper loddrett ned i vannene. Det er ikke lett å komme til for å fiske og bare det å ta seg rundt vannene er utrolig strevsomt. Dette er virkelig noe helt annet enn det gjestmilde området jeg kommer fra på andre siden av fjellmassivet.

IMG_2714

IMG_2715

IMG_2718

IMG_2720

IMG_2722

IMG_2723

Jeg legger kursen sydover og her er snøen smeltet. Klokken er bare 4 om ettermiddagen og jeg har ikke det minste lyst til å vende hjemover riktig enda. Jeg har virkelig funnet roen og føler ikke engang for å fiske. Istedet legger jeg kursen enda lenger syd og finner meg vel til rette i skråningen over gromvannet som har gitt meg så mange fine opplevelser i år og tidligere sesonger.

IMG_2725

IMG_2729

IMG_2730

Vinden har stilnet helt og fjellene rundt speiler seg i den blikkstille overflaten. Jeg befinner meg 250 høydemeter over og 2 kilometer fra vannet der jeg sitter og spiser litt. Jeg speider over vannet og ser plutselig et storørretvak bre seg utover. Oi, den var skikkelig svær. Jeg ser flere vak den timen jeg sitter der og jeg gleder meg til Stian og Reza skal komme opp på søndag. Jeg tar noen bilder, men solen står stadig lavere på himmelen og det er flere timer hjem. Jeg reiser meg motvillig, men får med meg et avskjedsvak i motsatt ende av vannet først. Jeg rusler rolig hjemover mens jeg nyter følelsen av å ha god tid. Solen synker ned under horisonten mot vest mens jeg rusler i samme retning og fargene blir enda mer intense. For en dag!

IMG_2731

IMG_2737

IMG_2739

Jeg våkner nok en gang tidlig til skyfri himmel på lørdag morgen. Temperaturen har steget betraktelig og værvarslingen melder om 15 grader pluss – og det midt i oktober! Jeg pakker for sikkerhets skyld en fjellduk og eksta tøy, og bestemmer meg for å legge turen i retning av Skavlen i nordøst. Jeg tar også med fiskestangen selv om det ikke finnes nevneverdig med fiskevann i den retningen. Terrenget stiger langsomt mot 1200 meter og tempoet er avslappet. Jeg ser en ensom vandrer på toppen av et høydedrag noen hundre meter mot vest, men våre veier krysses ikke. Det gir en viss trygghet å vite at det er andre folk i fjellet, men jeg har for sikkerhets skyld med meg On-Sat’en slik at jeg kan kontakte dem der hjemme dersom det skulle tilstøte meg noe. Dette er en billig livsforsikring for meg som ferdes så mye alene i svært ulendt terreng.

IMG_2740

Fra 1200 meter klatrer jeg opp på ryggen som strekker seg over 1400 moh. Her gikk jeg på ski i påsken, men da var terrenget betraktelig mer lettgått. Likevel, denne turen har jeg ikke tidligere gått ‘sommerstid’ siden det ikke finnes fiskevann her inne, men i denne høstferien har turene etterhvert blitt lagt opp etter prinsippet ‘hvorfor ikke prøve noe nytt?’ Jeg fortsetter innover i fjellet til tross for at jeg tråkker over noen ganger og for første gang kjenner at det så smått begynner å verke i hoften. Skulle tro jeg var 70 og ikke 43.

Her oppe på ryggen kan jeg skimte overraskelsesvannet på 1300 moh langt i det fjerne; vannet som jeg trodde var helt fisketomt – helt til jeg rekte forbi i sommer og spottet en skikkelig rugg. Med den fornyede tiltroen til dette vannet bestemmer jeg meg først for å ‘stikke bortom’, men noen kilometere lenger fremme innser jeg at kroppen trenger restitusjon foran morgendagens langtur med Stian og Reza. Jeg skal jo først opp på Skavlen på 1550 meter og skal jeg fiske i tillegg vil dagens tur bli langt over 40 km lang. Så tunggått som denne uren er, er ikke det aktuelt.

IMG_2742

Jeg nærmer meg etterhvert toppen og det er blitt skikkelig varmt. Jeg har det skikkelig fett på tur og får lyst til å dele opplevelsen med noen. Jeg bestemmer meg for å rapportere inn til Stian og Reza for å gi dem en liten smakebit på hva som venter dem i morgen. Jeg holder på med en kort tekstmelding til gutta da det tikker inn en fra Reza. Han har båter i havn, er svært travel og kan dessverre ikke komme oppover! Det var da som pokker. Jeg hadde gledet meg til å vise ham gromvannet fra sin beste side. Sist vi forsøkte oss kom vi bare halvvegs. Det regnet så kraftig at det verken fristet eller var forsvarlig. Men,men; vi jobber alle tre i rederinæringen og vet utmerket godt hva som kreves av oss der. Reza, jeg lover at ‘this ship has not sailed’ Gled deg til sommeren!

Jeg skifter stadig mening angående Overraskelsesvannet og dermed kurs. Jeg tracker alltid turene mine og når jeg senere sjekker loggen ser det ut som jeg har ravet gjennom terrenget i sikksakk. Turen ned fra Skavlen går først gjennom svært ulendt terreng med storur, men jeg kommer etter hvert inn på svært frodig, gresskledd mark og mose. Termometeret jeg har med meg viser 20 grader! og det damper av terrenget her jeg går i sørvendt helling. Det dufter intenst, søtlig og jeg tar en pust i bakken mens jeg nyter varmen og utsikten. Tankene vandrer tilbake til lange lyse dager og midsommerturer til langt på natt, alene eller sammen med gode venner og familie i fjellet. I slike øyeblikk kjenner en virkelig hvor priviligert en er og jeg får gåsehud her jeg sitter.

Vel nede i dalen stopper jeg for å spise middag og samle krefter før den mil lange hjemvegen. Jeg er ikke langt fra det området der Jari tidligere i sommer velvilligst la igjen en Shimano Beastmaster STC stang til en heldige finner, men jeg er ganske sliten og fra her jeg sitter er det åpenbart at det blir som å lete etter en nål i en høystakk. Terrenget er stupbratt også og jeg innser det ikke er meningen at jeg skal finne den i dag. Jaja, den ligger i futteral og kanskje overlever den vinteren?

IMG_2746

IMG_2748

Jeg nyter en Real Turmat Jegergryte og kjenner snart at jeg gjenvinner kreftene. Jeg langer ivei nedover dalen, forbi velkjente og idylliske fiskevann. Jeg treffer ingen ute og dette forsterker følelsen av at sesongen går mot slutten. Dette er likevel ikke helt enkelt å fatte; det er noen og tyve varmegrader og jeg har gått i bar overkropp i timesvis. Etter en times vandring er jeg tilbake på hytten og og rekker å nyte en kald en i solsteken før solen synker ned bak fjellene i vest.

Stian ankommer noen timer senere og vi blir sittende litt og legge planer for morgendagen. Mer om denne senere fra Stian.

Tagged with →