Fiskekameratene har i flere uker snakket om en siste langtur for sesongen. Vi er kommet til sent i september 2011 og værvarselet for den første helgen i oktober ser lovende ut, ja faktisk svært lovende ut for lørdagen. Vi er tre fra jobben pluss Christer, kompisen til Jari. Han viser seg å være en knakande kjekk kar med den samme innstillingen som oss andre til å prøve noe nytt og han er vistnok villig til å gå langt for å gjøre det også.

På fredag går vi fra jobb halvannen time tidligere enn vanlig og plukker opp Christer på Nesttun. Vi har en lang kjøretur foran oss og hytten vi skal bo på ligger langt inne i fjellet. Vi er derfor nødt til å starte såpass tidlig. Vi har planlagt denne turen som en skikkelig ekspedisjon og vi har med oss gummibåt med motor for å rekke over flere fiskeplasser. Det store vannet i syd sies å inneholde svært stor ørret og vi har derfor tenkt å prøve å komme på talefot med dem ved å dorge på veien inn.

Vi stopper på Voss og supplerer med fiskeutstyr hos Endeve Sport. Butikken er et eldorado for fiskeentusiaster og vi plukker selvfølgelig med oss endel utstyr. Turen går videre innover i landet og vi gjør et siste stopp for å kjøpe fiskekort og proviantere. Vi møter også gamle kjente som skal innover i fjellet. Kanskje vi sees i morgen?

Vi fortsetter turen innover og oppover og er snart fremme ved vannet. Skodden ligger lavt i denne høyden, men det er omtrent vindstille. Det er overraskende varmt til å være siste dag i september. Hvis bare skodden letter og solen kommer frem lover det godt for morgendagen.

Vi setter båten på vannet men klarer ikke å pumpe opp bunnen. Dette er en skikkelig strek i regningen: Vi er 4 mann i båten og med full oppakning går det svært sakte innover. Det var jo planen at vi skulle dorge, men det får da være måte på! Det er bare to timer til det blir mørkt og vi vil helst slippe å gå det siste stykket i mørket. Vi blir derfor enige om å sette Stian og Jari i land med hver sin fiskestang og så kjører jeg Christer inn til innosen. Med de andre på land går det raskt unna innover. Vi passerer holmer og undervannsskjær i fin fart og det tar ikke lang tid før vi kan se målet. Skodden har lettet og vi ser også breen i det fjerne. Christer hopper i land med alt utstyret vårt og pakker ut fiskesakene sine mens jeg gjør meg klar til å returnere til de andre. Dette er en svært god fiskeplass og på denne måten får i hvert fall han utforsket den skikkelig mens jeg er borte.

IMG_0664

Nå er gummibåten så godt som tom og jeg har ingen problemer med å få den opp på plan. Jeg formelig freser tilbake, men jeg har litt problemer med å få den til å gå rett frem siden kjølen ikke er blåst opp. For en herlig følelse det er å vingle fremover i høy fart uten å ha helt kontroll! Gutta har ikke kjent antydning til napp og er klare til å komme seg videre. Vi gjenforenes med Christer som overraskende nok heller ikke har hatt hellet med seg og vi forankrer båten trygt et stykke oppe på land før vi slenger sekkene på ryggen og legger i vei oppover dalen mot hytten.

Klokken er halv syv og det begynner så smått å skumre, men vi er godt i rute for å nå hytten før det blir helt mørkt. Vi rusler innover og følger stien som går langs elva. Den lille, grunne elva slynger seg gjennom dalen og følger terrenget gjennom små kulper og loner. Den er full av småørret og det er ikke bare jeg som har lyst til å tilbringe mer tid ved bredden, men det er på tide å komme seg opp til hytten.

Vi klatrer opp den siste kneiken og stopper et øyeblikk for å suge inn inntrykkene: Landskapet vider seg ut foran oss. Det er forholdsvis flatt og overstrødd med små og store loner og vann. Små høydedrag, lik det vi står på nå, skiller de små, men dype vannene og midt i smørøyet ligger den lille hytten vår. Vi har blitt fortalt at det skal gå stor fisk her inne. Vi får varme i hytten og bruker en liten time til å prøve å finne ut nettopp hvor stor. Dessverre får vi ikke svaret denne gang og vi bestemmer oss for å ta kvelden og heller legge planer for morgendagen. Det ligger en rekke gode fiskevann i området, men som nevnt tidligere er alle fire innstilt på en langtur. Jeg har fått nyss om noen fjerntliggende vann som skal huse noen legendarisk store ørreter. Ikke overraskende; Vannene ligger virkelig langt utenfor allfarvei og blir nok ikke besøkt så ofte. Jeg har lenge hatt lyst til å besøke disse vannene og har tatt turen på kartet mange ganger. Jeg klarer å overbevise de andre om at turen ikke er lang og planen er klar.

I begynnelsen av oktober er dagen mindre enn 12 timer lang og vi planlegger å starte tidlig. Jeg er ikke helt sikker på om de andre helt er klar over det, men vi kommer til å trenge hver eneste time med lys vi kan få. Vi våkner heldigvis mye tidligere enn planlagt. Jeg er ikke sikker på om det er spenningen i kroppen eller den kraftige snorkingen til Jari som gjør det, men vi er i hvert fall klare til å legge i vei før solen har stått opp. Gjett om den gutten snorker!

IMG_0667

IMG_0668

IMG_0672

Det er ingen som angrer på at vi er tidlig oppe: For en morgen og for en soloppgang! Vi har kledd oss relativt godt siden morgenen er kjølig, men det går ikke lang tid før vi gjør unna første stopp for å lette litt på antrekket. Vi følger en godt merket sti nordover og passerer en rekke småvann i begynnelsen. Bestemmer oss for å rigge utstyret ved det største. Solen er nå i ferd med å stige på himmelen og de første solstrålene når oss der vi vandrer langs vannet. Fisken er ennå ikke i det bitevillige hjørnet og vi velger å fortsette ned til tverrdalen noen kilometer lenger fremme. Her, i en av de første kulpene, landet fjellstyret en ørret på over 1,7 kilo for noen år siden. Det er derfor ikke uten en viss forventning at gutta sprer seg langs bredden og kaster. Vi ser et og annet vak, men det er ikke noe som tyder på at fisken er stor og vi fortsetter oppover denne tverrdalen og langs bredden av elva som slynger seg oppover.

Vi kommer opp til en kulp med en liten holme og en bratt foss som stuper rett ned i kulpen. Jeg vasser ut til holmen mens Jari legger et kast rett ut i utosen. Han kroker den første ½-kilosørreten på turen og jubler. Det er en pen ørret og kulpen huser helt klart flere, selv om vi ikke klarer å kroke noen.

Vi klatrer videre opp til vannet ovenfor; et lite, idyllisk, nesten helt rundt vann. Det er grunt, bare én meter eller to dypt, og på bunnen vokser det tett vegetasjon. Det er sikkert et vann med god næringstilgang for ørreten. Vi spiser en svært tidlig lunch, og bestemmer oss for å gå to på hver side av vannet. Jeg har ruslet i forveien og har funnet veien ut på et lite nes. De tre andre har ennå ikke kommet seg avgårde når jeg plutselig kjenner et tungt drag i andre enden av snøret. Jeg lander en flott 800-grammer som jeg beholder og straks etter lander jeg dagens nummer to for meg, på samme størrelse. Jeg er tilfreds og kan senke skuldrene. Blir gående og prate med Stian langs vannet mens vi holder et øye med de to andre. De har ikke lykken med seg og vi møtes snart ved innosen. Jeg følger elvefaret videre oppover mens Stian og Jari rusler på sydsiden av elven. Vi kommer frem til en liten kulp oppe ved fossen og instinktivt tenker jeg at ørreten kommer seg helt sikkert opp hit, men ikke lenger. Står det fisk på elva, står den her. Jeg gjør meg klar til å kaste, men akkurat da passerer gutta meg og før jeg rekker å advare dem kaster de skygge over kulpen. Skygge som skremmer opp flere store ørreter. Jeg blir stående å se på at de store fiskene piler nedover og forbi meg. Greit nok det; siden de står på elva kan det godt hende at de gjør seg klare til å gyte og det frister egentlig ikke å fiske på gytende fisk. Jeg må likevel ta en streng alvorsprat med de andre om hvordan man tar deg frem i terrenget langs elver og vann.

IMG_0673

Spøk til side; Vi klatrer opp den siste kneiken og blir stående og skue utover det store vannet. Vi blir nok en gang enige om å gå to på hver side og vi skiller lag. Stian og jeg legger i vei på nordsiden og jeg rusler ut på det første neset. Et langt kast ut og siden det er langgrunt holder jeg stangen høyt. Jeg kan følge slukens vinglete gange mot meg og oppdager plutselig to velvoksne skygger som følger etter. De ser faktisk ut til å kappes om å komme frem til sluken først. Dessverre er det såpass grunt at jeg må sveive hurtig for ikke å sette sluken fast i bunn og innen de store fiskene rekker frem har jeg løftet sluken ut av vannet. Stian har i ettertid mobbet meg for entusiasmen jeg viste da ørretene jaget sluken. På den andre siden av vannet ser vi at det er litt oppstyr der Christer står og fisker. De er for langt unna til at vi kan spørre, men vi antar at det er fast fisk.

Det er nå helt vindstille der vi rusler og det er kortbukse og t-skjorte vær. Jeg tipper at temperaturen har steget til 20 varmegrader, og det i oktober! Det er viktig å drikke mye.

IMG_0674

IMG_0675

Jo lenger øst vi kommer, desto dypere blir det. Jeg tipper at vannet er både 20 og 30 meter dypt på det dypeste. Stian lander dagen eneste for hans del og vi gjenforenes med de andre to. Det viser seg at Christer har landet en lang ørret på ca. 1 kilo, men den er tynn og ville nok vært betraktelig tyngre i normal kondisjon. Etter dette har de ikke sett snurten av fisk og vi bestemmer oss for å legge avsted den lange veien over fjellet til neste dal og til neste spennende vann.

IMG_1914

IMG_0677

Den første gresskledde kneiken tar oss opp 100 høydemeter og jeg sørger for å få i meg drikke og sognemorr halvveis oppe. Vi passerer en liten pytt og det bærer videre oppover. Stian og jeg går først med Jari et lite stykke bak. Vi blir ser at Christer sliter med å holde følge og vi stopper og venter. Han tar oss igjen og vi blir med ett klar over at han sliter mer enn vi trodde. Han har alt for mye klær på seg i denne varmen, men har ikke med seg noe godt alternativ til den tykke fjellbuksen. “Ta den av deg og gå i boxershortsen” sier jeg mens han ser skeptisk på meg. Han er først svært uvillig, men han innser vel raskt at han er blant venner og at det er det eneste fornuftige å gjøre. Vi benytter selvfølgelig anledningen til å forevige antrekket og han ser jo ikke så verst ut.

IMG_1923

Vi får i ham drikke samt litt morrpølse og ser at han kvikner til. Vi er samstemte om at det ikke kommer på tale å snu og vi klatrer til topps. Her blir vi belønnet med en vidstrakt utsikt over steinviddene foran oss. Et stykke fremme og litt lavere ser vi målet for dagen: Et middels stort vann med masse småøyer og skjær. Vi skynder oss ned og fisker uten hell et kvarters tid. Jari, Stian og jeg vil fiske oss rundt vannet, mens Christer heller vil fiske seg den korte veien bort til utosen og hvile litt. Det er alltid en viss risiko forbundet med å skille lag på denne måten, spesielt siden han vil bli gående alene. Ikke har han så veldig nye niste; ikke har han kart eller kompass og ikke er han kjent i området i det hele tatt heller, men vi andre tre har veldig lyst til å fortsette rundt og vi bagatelliserer nok risikoen i alt for stor grad. Vi blir riktignok enige om at han ikke skal fortsette videre nedover elva når han først kommer frem til utosen. Han skal heller ikke bevege seg vekk fra elva eller tilbake inn i terrenget den veien vi kom fra, men vi andre tre er altfor oppstemte ved tanken på fiskeeventyret som venter til objektivt å vurdere faren vi utsetter ham for. Beklager det Christer.

IMG_1924

Vi ser ham vel avgårde i motsatt retning av vår og vi fisker oss rundt vannet de neste halvannen til to timene. Jeg ligger noen hundre meter foran Stian og Jari og kommer først frem til utosen. Det vil si, her er det flere utoser, småelver, loner og kulper og det ser slett ikke ut som den utosen vi forventet fra motsatt side av vannet. Jeg roper på Christer og venter at han skal dukke opp bak kollen der jeg pekte at han skulle vente på oss. Jeg får ikke noe respons og går bort for å hente ham, men han er ikke å se. Jeg leter i stadig større omkrets, men når de andre to dukker opp etter en ti minutters tid har jeg fremdeles ikke funnet ham. Det demrer for oss at vi kan ha tabbet oss skikkelig ut her i ødemarken og vi blir enige om å skille lag for å lete. Tankene raser gjennom hodet der jeg flere ganger løper tilbake til utgangspunktet der vi skilte lag. Jeg legger ruten stadig lenger vekk fra vannet for å dekke størst mulig areal, men etter å ha løpt både 4 og 5 kilometer frem og tilbake møter jeg de andre to. De har heller ikke sett ham. Vi har for lengst blitt skikkelig bekymret, både for hans og vår egen sikkerhet: Klokken er blitt langt over fem og vi har meget knapt med tid til i det hele tatt å rekke tilbake til hytten. Situasjonen er i ferd med å bli prekær. Jeg står med telefonen i hånden og har allerede funnet frem nummeret til Hovedredningssentalen i Sør-Norge.  I så måte er vi heldige: Telefondekningen her inne i fjellheimen er svært mangelfull og vi har flaks som i det hele tatt har dekning her vi står. Det er også det store dilemmaet vårt for øyeblikket: Skal vi sette i gang en svært dyr og omfattende redningsaksjon eller skal vi gamble på å dra nedover dalen og finne ham der? Gjør vi det siste er sannsynligheten svært liten for å få dekning igjen. Det tar også tid å få et helikopter opp hit for å lete og skal letemannskapene rekke frem før det blir mørkt, bør vi strengt tatt ringe med én gang. Vi diskuterer litt frem og tilbake, men bestemmer oss til slutt for å begi oss nedover dalen langs elven for å lete. I ettertid kan det diskuteres om valget er det riktige med tanke på den risikoen vi utsetter oss alle for hvis vi ikke lykkes med å finne ham, men vi har sterk tro på at han simpelthen har blitt lei av å vente og rett og slett har ruslet nedover for å prøve fiskelykken.

IMG_0678

Vi sprer oss utover i terrenget og jeg rusler nærmest elva. Det første stykket er det flatt og elva er bred, men etter noen hundre meter stuper den ned gjennom et gjel til det gresskledte terrenget lenger nede. Jeg beveger meg opp på en kolle og ser en bevegelse i øyekroken. Jeg snur meg og rekker akkurat å få øye på en ryggsekk som  forsvinner bak en bergnabb på den andre siden av elva, på vei oppover dalen igjen. Jeg roper og Christer dukker frem igjen.

Gjensynsgleden er stor, selv om vi nok er betraktelig gladere for å se ham enn han er for å se oss: Han trodde at fossen dannet utosen fra vannet, sovnet i gresset i solvarmen og til lyden av fossebruset. Han er ikke engang klar over dramatikken vi har opplevd. Det går opp for meg hvor heldige vi nettopp var; et sekund eller to senere og jeg hadde ikke sett han forsvinne oppover. Da hadde vi virkelig vært ille ute.

Det er ikke tid til å utsette hjemturen lenger og vi fortsetter videre nedover dalen i samlet flokk. Vi tar oss selvfølgelig tid til å fiske litt på veien før vi begir oss opp i høyden som skal ta oss tilbake til tverrdalen mot syd. Halvveis nede i neste dal igjen kommer vi over en liten steinbu, idyllisk plassert med en nydelig utsikt over dalen. Den er helt klart kun interessant som nødbu, knøttliten som den er, men beliggenheten er fantastisk og her vi står har vi storslått utsikt mot vest der solen står stadig lavere på himmelen.

IMG_0679

Vi har allerede lagt bak oss opplevelsen fra tidligere og humøret er på topp igjen der vi vandrer den siste halve milen tilbake til hytten. Vi er fremme idet mørket faller på og vi rømmesurrer to store ørreter som vi nyter sammen med poteter til kvelds. Mette og tilfredse legger vi oss etter 12 timer på tur, noen mer utslitte enn andre.

Det blåser opp utover natten og det begynner å regne kraftig. Jeg er sjeleglad for at vi alle er trygt tilbake i hytten. Jari holder nok en gang konsert med snorkingen sin, men jeg tror alle får en god natts søvn likevel.

Vi våkner søndag morgen med tåken hengende lavt. Vi hadde egentlig tenkt å ta en fisketur, men slår det fra oss. Vi bestemmer oss i stedet for å sette kursen hjemover. Med tanke på hvor lang tid båtturen tok fredag kveld vurderer vi først å sende to mann til fots over land, men vi vil ikke ha en gjentagelse av gårsdagen heller og bestemmer oss derfor for å satse på gummibåten alle fire. Så får det heller ta den tiden det tar, ikke har vi dårlig tid heller.

Vi rydder og vasker os ut av hytten og begir oss hjemover. Vi gjør et nytt forsøk på å blåse opp kjølen og denne gangen lykkes vi. Dermed blir farten hjemover høyere  en sist og vi bruker ikke mer enn en halvtime tre kvarter på turen over. Vi rigger ned og kjører hjemover med høy stemning i bilen.

Takk for turen gutter. Måtte fremtidige turer bli like minnerike!