Det er ofte slik at man satser på det kjente og sikre når man drar på jakt etter Storørreten. Det er ikke så rart; å velge det trygge har gitt meg flere gode minner enn jeg kan ramse opp. Likevel, en gang i blant bare jeg prøve noe nytt.

Det er sommer, men været har ikke vært det beste så langt denne ferien. Jeg har hatt flere fine opplevelser, blant annet på turen med min svoger Danny, men jeg har så smått begynt å drømme om et vann: Et lite, men idyllisk beliggende vann som i hvert fall tidligere skal ha huset skikkelig stooor ørret. Vi snakker ifølge ryktene om ørreter på over to og et halvt kilo. Jeg har selvfølgelig testet ut vannet: Det var en varm dag den fantastiske sommeren 2006. Den gang kjente jeg ikke antydning til fisk og har siden fryktet at storørretene som ble tatt på garn i årene før dette var de siste gjenværende. Jeg har passert vannet noen ganger i årenes løp og har selvfølgelig alltid speidet etter vak. Jeg har hittil ikke sett ett eneste. Det er ikke lett å oppdage gytemuligheter i vannet og mulighetene for at vannet fremdeles skal huse fisk har jeg derfor ansett som små. Jeg har derfor ikke latt meg dvele mer ved det.

Likevel, til tross for at vannet ligger godt utenfor allfarvei har det i det siste stadig oftere dukket opp i tankene mine. Tidlig i juli passerer jeg vannet og mener å skimte et solid vak helt i sydøst. Her er det en del steiner som ligger helt i overflaten og jeg kan derfor ikke si med sikkerhet om det er vak eller en liten bølge som bryter. Likevel; interessen er vakt og når Ina og jeg passerer vannet i fint driv en regnfull dag noen uker senere stopper jeg nok en gang opp. Vi holder oss oppe på fjellryggen i øst og vannet ligger overraskende blikkstille, godt skjermet for trekken fra øst.

IMG_0516

IMG_0499

IMG_0498

Nok en gang ser jeg krusninger i overflaten, denne gang i utosen. Her er det dypt og de sirkelrunde vakringene levner ingen tvil: Det er fisk! Jeg speider mot grunnene i sydøst og også her sprer vakringer seg utover. Det ser ikke ut som vakringer fra av de helt store ørretene, men det er ikke småfisk heller. Dessuten befinner jeg meg hundre høydemeter over, og flere hundre meter fra vannet og det er vanskelig å bedømme størrelsen på fisken.

IMG_0497

IMG_0492

Som vanlig er jeg mer entusiastisk over oppdagelsen enn Ina er; Vi har vært på tur i over 7 timer allerede og er egentlig på vei hjemover. Det vil også ta mer enn et par timer. Vi fortsetter derfor på hjemveien, men jeg har allerede bestemt meg for en ny tur med det aller første. Vi legger vannet bak oss idet tåken kommer krypende. Sikten reduseres til 10-15 meter idet vi tar oss over en stor snøflekk. Jeg går foran og hører at det knaser i snø rett foran oss. “Her går snøsmeltingen jammen unna” rekker jeg å tenke før knasingen forflytter seg mot venstre og forbi oss på vei i den retningen vi kom. Skyggene av fire reinsdyr passerer oss inne i tåken, ikke mer enn 10 meter unna og vi blir stående igjen med følelsen av å ha opplevd noe som ikke er alle forunt.

IMG_0551

IMG_0525

IMG_0534

Noen dager senere befinner jeg meg nok en gang på vei mot vannet. Det ligger relativt kronglete til i høyden med bratte fjellvegger  rundt, noe som delvis forklarer hvorfor det ligger utenfor allfarvei.  Veien jeg ofte går inn i området er en omvei og jeg har ofte tenkt at det må da finnes en kortere. Denne gangen bestemmer jeg meg for å sjekke nettopp dette. Hvis det finnes en slik rute vil den korte inn gangtiden betraktelig. Kort fortalt blir det litt prøving og feiling samt en god del klatring på snø og svaberg, men jeg finner til slutt en absolutt brukbar vei opp.  Jeg når toppen idet jeg rusler på lysegrønn mose gjennom et trangt skar i fjellet. Skaret er ikke mer enn en drøy meter bredt, med loddrette vegger som reiser seg 4-5 meter på på hver side. Utsikten som åpenbarer seg når jeg kommer ut på den andre siden er spektakulær: Høye tinder med evig snø og stupbratte fjellsider danner bakteppe for et lite vann som ligger idyllisk til  i en dalbunn. Jeg vet jo av erfaring at reinsdyr beiter i området og dette er med på å gi området et skikkelig preg av villmark. Jeg har heller aldri truffet andre mennesker her inne, noe som forbauser meg. Selv hyttefolk, som er glade i å gå på tur, holder seg ofte i nærheten av godt opptråkkede stier og man skal ikke vandre langt vekk fra disse før man er helt ensom. Men heldigvis, det er sånn jeg liker det!

IMG_0541

IMG_0513

IMG_1499

IMG_1634

IMG_1695

IMG_0512

IMG_0520

Jeg rusler ned til vannet og det biter på en skikkelig sprek og kampvillig ørret på rundt 500 gram på det fjerde eller femte kastet. Den neste timen fisker jeg meg bort til sydøstsiden av vannet. To solide napp kjenner jeg i dypet utenfor grunnen og det er ikke tvil om at vannet inneholder fin fisk. Selv om jeg har lyst til å fortsette fisket her jeg står, bestemmer jeg meg likevel for å fortsette videre innover i fjellet: Jeg har oppdaget noe spennende og ønsker ikke å fravriste vannet alle dets hemmeligheter på første forsøk. Jeg kommer garantert tilbake til neste år!

IMG_0495

I tilfelle du lurer, bildene  er fra området, men ikke nødvendig vis tatt på turen. Jeg har ikke lyst til å røpe den nøyaktige beliggenheten til vannet.

Tagged with →