Jeg nyter sommerferien på hytten slik vi alltid gjør. I år har snøen og isen forsvunnet mye seinere enn jeg er vant til og jeg merker at jeg blir mer og mer utålmodig etter å komme skikkelig i gang med fisket. Været har heller ikke vært det beste og vi skriver nå  11. august, det er lørdag og nest siste dag i ferien. Jeg våkner til skyfri himmel før syv, er pakket og klar til å dra og tar turen før de andre våkner. Jeg passerer setrene i dalen, det er helt stille her også. De sover nok…

Jeg klatrer opp i fjellet til nesten 1100 moh og befinner meg plutselig nær sagt i Eldorado. Her inne har det vært, om ikke regn, så i hvert fall overskyet omtrent hver eneste dag de siste 3 ukene. I dag er det varmt, omtrent skyfritt og blikk stille.

Jeg tar meg frem i tøft terreng til innosen av vannet og stopper på kanten 15 meter over vannet. Gromørretene på en kilo og større er på plass slik de alltid er på slike dager og jeg setter sammen utstyret i en fart. Likevel blir jeg sittende og beundre stedet og fiskene en liten stund før jeg klatrer ned mot vannet. Jeg stopper på en liten hylle og kaster ut. Jeg vet at osen stuper loddrett ned i dypet og lar derfor sluken synke ned en 30 sekunders tid 10 meter ute før jeg begynner den sakte innsveivingen jeg vet må til; Vannet som ligger en liten kilometer lenger oppe i dalen er fremdeles helt islagt og vannet som strømmer inn her nede holder ikke særlig høyere temperatur. Under slike forhold må det sveives sakte inn for å få fisken til å hugge. Jeg fisker med en irrgul/irrgrønn Strikepro og i det krystallklare vannet ser jeg godt sluken på 5-10 meters dyp der den kommer mot meg noen meter ute. Bak den ser jeg en bred, mørk rygg og jeg ser på det plutselige hvite blinket at den gaper og hugger etter sluken, uten å treffe. Jeg stopper innsveivingen to små sekunder, og når jeg spent fortsetter å sveive kommer det kraftige hugget jeg har ventet på.  Temperaturen gjør at fisken ikke er fullt så sprek som jeg hadde håpet på, men den gir en god fight likevel. Vekta stopper på 1,2 kg.  Jeg ser flere store  i dypet, men ingen viser interesse for noen av slukene jeg presenterer og jeg bestemmer meg for å fortsette oppover med den ene fisken i sekken.

 

Jeg klatrer nye 100 høydemeter og vel oppe på platået ser jeg plutselig ferske spor i snøen etter reinsdyr. Jeg sniker meg frem til en liten bergnabb og titter over.  50 meter unna, og dessverre slik plassert at jeg ikke kommer meg videre uten å skremme dem,  ligger det en flokk på 14 reinsdyr og hviler på isen.

 

Jeg blir liggende å beundre dem på avstand en liten stund, for villrein i fjellet slutter aldri å fascinere meg. Det er noe urtidsaktig over det hele; Jeg befinner meg i et område som er noe av det mest ugjestmilde og ufremkommelige jeg kjenner, med dype vann og loddrette tinder. Bare det at det ligger så mye snø i terrenget og så tykk is at en flokk på 14 reinsdyr kan ligge ute på vannet den 11. august sier noe om hvor røft det virkelig er. Samtidig er det noe så usigelig vakkert over det hele at hårene reiser seg på armene og jeg får gåsehud av glede. Jeg er virkelig hjemme!

For å komme meg videre, må jeg dessverre få dyrene til å flytte seg og jeg lar dem få ferten av meg. Jeg ser at de blir urolige og de begynner å bevege seg i motsatt retning av der jeg skal. Dessverre setter de plutselig kursen rett mot meg og jeg gjør meg så liten jeg kan bak steinen. De er litt under ti meter unna når de likevel får øye på meg og de skifter kursen brått. Det siste jeg ser av dem er at de forsvinner over et høydedrag en halv kilometer unna. Pokker heller, jeg hadde håpet å unngå å skremme dem så voldsomt.

Jeg krabber på hender og føtter over et svaberg 25 meter oppe i fjellsiden over vannet og ber som vanlig til høyere makter om at jeg ikke skal miste festet og stupe ned i steinrøysen nede i strandkanten. Her inne er det nemlig ingen som hører deg skrike…Uten at det hadde hjulpet nevneverdig…

Jeg  kommer meg trygt forbi og beveger meg varsomt langs vannet frem til den åpne råken ved innosen. Ganske riktig: Det vaker forsiktig, men jeg vet at fisken er stor. Samtidig er jeg helt sikker på at de ikke har sett snurten av folk eller kunstig agn siden jeg passerte her i begynnelsen av november i fjor. Jeg kaster ut i retning av isen, treffer helt inntil iskanten og lar Strikepro’en synke de 10 meterne til bunns. Jeg sveiver svært sakte inn avbrutt av noen korte rykk og en liten pause. Da jeg igjen begynner å sveive tar det hardt og kontant. Denne er stor!

Det tar tid å trette den ut og den gjør stadige utras. Jeg får den endelig inn til land og jeg ser at jeg har huket den i sidefinnen.  Den sitter svært dårlig og jeg ønsker for en gangs skyld at jeg hadde tatt med hov.  Fisken er så stor at jeg bare såvidt får hånden over ryggen på den.  Jeg får ikke skikkelig tak og den gjør nok et utras. Kroken slipper og det siste jeg ser av fisken er at den svømmer litt på skrå ned i dypet. Sidefinnen må ha blitt flerret.

Humøret synker som følge av at fisken ble skadet, men jeg fortsetter å fiske i osen. Jeg fanger ytterligere to fisker over kiloen, som begge settes varsomt tilbake og jeg beveger meg opp til neste vann. Jeg har nå kommet opp i 1200 meters høyde og isen ligger tykk på vannet. Fiske er utenkelig og jeg bestemmer meg for en topptur til 1500 meter. Sekk og ørret etterlates i snøen ved vannet og jeg tar med meg en matbit, drikkeflaske, kikkert og kamera. Ruten opp er bratt, spektakulær og tung. Jeg har en snøfonn på venstre hånd og 300 meter stup på den andre og det blir brattere og brattere. Til slutt er jeg nede på hender og knær, men jeg når toppen. Utsikten er spektakulær!

 

Jeg bruker kikkerten flittig og oppdager et enslig reinsdyr som ligger delvis skjult av en bergnabb på en snødekket flate to  kilometer unna,  helt ute på  kanten av stupet ned mot dalen. Er det et enslig dyr eller er resten av flokken skjult bak bergnabben? Er det en ny flokk eller den samme som jeg skremte tidligere?

Jeg blir sittende en god time i kortbukse og t-skjorte og bare nyte opplevelsen og utsikten. Når jeg fisker har jeg alltid et sug i kroppen mot hva som møter meg ved neste vann og over neste åskam, et sug som presser meg videre. Her oppe finner jeg derimot helt roen og har ikke lyst til å fortsette på turen. Det er helt blikk stille og varmt. En stor kongeørn passerer på kloss hold i min høyde, før den trekker unna. Den fikk nok øye på meg. Det er slike opplevelser man husker når høsten setter inn.

Jeg innser motvillig at det er langt hjem og jeg setter nølende kursen nedover mot sekken. Halvvegs nede kommer det inn et bratt gjel fra fjellsiden på min høyre hånd. Jeg skvetter til når jeg oppdager nok en flokk, denne gang med 10-12 reinsdyr, bare 50 meter unna. De er på vei nedover, men snur når de får øye på meg. Det bærer bratt oppover og jeg blir bare stående og stirre etter dem.

Jeg rusler langs vannet som huser så stor fisk, men som nå er umulig å komme på talefot med. Isen ligger tykk og det er bare noe få råker inne ved land. Jeg kommer frem til innosen og prøver et kast mot isen 10 meter ute. Det er ikke mer enn en meter dypt og jeg ser raskt at en stor ørret følger etter. Jeg må sveive fort for at ikke sluken skal sette seg fast i bunnen og ørreten er tydeligvis ikke villig til å sette opp farten etter sluken. Den snur plutselig brått og forsvinner. Okei, så er det i hvert fall håp for høstfisket.

Jeg setter kursen over snøfonnen som ligger ut i vannet, og plutselig hører jeg et drønn bak meg. Flodbølgen som slår opp på motsatt side av viken når langt opp på land og jeg er glad jeg ikke befant meg på toppen eller utpå da det løsnet. Bildene taler for seg:

 

Jeg setter kursen hjemover og klatrer opp i 1500 meters høyde. Her oppe er terrenget mer eller mindre helt dekket av snø. Vel oppe støter jeg nok en gang på helt ferske reinsdyrspor i snøen. Selv om det er blitt ganske varmt, har sporene nesten ikke smeltet. Jeg tipper at flokken ligger godt under en time foran meg, men på vei vekk. Dette er en stor flokk, mye større en de 10-12 eller 14 dyrene jeg har sett tidligere. Jeg anslår bredden disse har beveget seg i til 50-100 meter; hele området er dekket av spor og alle leder i samme retning. Heldigvis leder sporene vekk fra kursen min og inn i et enda mer ugjestmildt og øde område. Heldigvis, for jeg er lei av å skremme slike praktfulle dyr i dag. Sesongen i fjellet er svært kort og disse dyrene trenger all den ro og fred de kan få.

Etter over 10 timer på tur har jeg fremdeles krutt nok i beina til å jogge den siste milen nedover og hjem med sekk på ryggen, men knærne blir straffet hardt for dette i dagene som kommer…

Troutantic 11. august 2012