Helgen 8-9. Sept. var endelig kommet.
Det var klart for å sykle Rallarvegen med jobben.

Men som seg hør og bør når fiskekameratene er samlet på tur, så er ALLTID fiskestangen med i sekken.
Det ble dessverre ikke tid til noe fiske på sykkelturen, men kanskje like greit når vi ble møtt av sludd, regn og «liten storm» i vindkastene da vi gikk av toget på Finse!
Men været tok seg opp slik som værgudene hadde lovet og det ble riktig så fint nedover på vei mot Myrdal som var målet for dagen.
Syklene ble levert inn og vi hev oss på toget ned dit hvor vi skulle overnatte.
Vel framme og på plass ventet en bedre middag og noe godt i glasset, vel fortjent alle sammen 🙂

Det ble imidlertid tidlig kveld på «kameratene», for dagen derpå var det klart for langtur på jakt etter storørreten.
Vekkerklokken durte kl. 0730 og jeg gikk i spenning bort for å titte ut vinduet.
Jeg trakk gardinen forsiktig til side for ikke å vekke romkameraten og det så rimelig trist ut, det yret forsiktig og tåken lå «lavt» på tross av at vi allerede befant oss ca. 640 moh.
Men ifølge værgudene skulle det også denne dagen bli bedre utover.
Vi møtte til frokost som avtalt kl.0800 med godt mot, smurte oss en god matpakke, pakket sekken og var avgårde ca. kl.0915.

På vei oppover dalen var det vanskelig å se toppene pga tåke, men håpet om at det skulle lette var absolutt til stede, så vi fortsatte ferden oppover med godt mot.
Vi klatret i tøft terreng opp mot 1100m høyde, og vi fikk alle 3 kjenne at sykkelturen satt godt i beina fra gårsdagen.
Etter å ha passert noen sauesankere som var tidlig på an var vi på plass ved første fiskevann.
Utstyret ble rigget og «beastmasteren» skulle prøves for første gang.
En spinner ble satt på, men her var det dessverre liten aktivitet, og vi bestemte oss for å fortsette litt lenger…
Det var fremdeles lett yr i luften og tåkete, men hvem har sagt at det er dårlig fiskevær!!
Skulle i alle fall ikke hindre oss!

Vi ankommer neste vann og står og nyter den vakre utsikten ca 10 meter over vannet.
Det er dypt, så det er umulig å se noe fisk.
Vi klatrer forsiktig nedover mot vannet slik at vi kommer lettere til…
Siden jeg hadde startet ved forrige vann, ga vi Jari sjansen til å prøve første kast!
Etter noe venting ser jeg at Jari har fått floke på snellen, hvorpå han sier at jeg kan ta første kastet. (greit for meg, jeg trenger ikke å bli bedt 2 ganger).
Jeg kaster forsiktig min irrgrønne/irrgule Strike-Pro håpefullt dit hvor berget knekker og blir brådypt; jeg lar den synke litte grann før jeg forsiktig begynner å sveive, og DER hugger an til…
Jeg kjenner med en gang adrenalinet pumper i kroppen og etter en god fight får jeg med god hjelp av Troutantic den endelig opp på land og herligheten er et faktum. Vekten stopper på 1,5 kg!!, som er ny rekord for undertegnede! En herlig følelse!!

Vi forsøker oss litt til uten hell, og bestemmer oss for å fortsette inn mot osen av vannet.
Jari og Troutantic klatrer ned, mens jeg finner litt snø jeg kan kjøle ned fisken med 🙂
Skulle nesten tro at jeg trengte å kjøle meg ned litt selv og… var rimelig høyt oppe etter fangsten!

Det blir ingen fangst ved osen, så vi klatrer nye 100 høydemeter oppover fjellet.
På vei mot neste vann passerer vi noen klipper som ligger svimlende 25 meter over bakken. Godt vi ikke har høydeskrekk… Her gjaldt det å ta deg forsiktig fremover, da det var noen glatte partier.
Vi tar oss frem til innosen av vannet, her vet vi (les Troutantic) at storørreten står!

Vi titter forsiktig over kanten og ser mye vak. Vi får plutselig øye på en og flere kilos ørret som beveger seg rolig frem og tilbake nedi vannet.
Utrolig fascinerende og bare stå der å beundre de store beistene.
Bare det å vite at det går stor fisk rett nedenfor oss er rett og slett en herlig følelse!

Vi setter sekken fra oss på toppen og klatrer ned mot vannet. Meg og Jari er først nede, mens Troutantic står på toppen og speider etter storørreten.
Ingenting på første kast… Troutantic spotter en stor ørret fra toppen som verken meg eller Jari får med oss, så den svømmer stille og rolig rett forbi sluken.

Vi forsøker oss etter hvert med en annen sluk, men det ser ikke ut til at ørreten er bitevillig på denne plassen i dag.
Klokken begynner å nærme seg 1400 og vi vet at vi fremdeles har noen timer foran oss før vi er tilbake ved bilen, så vi måtte bare komme oss videre hvis vi skal få med oss «gromvannet».

Vi ankommer «gromvannet» og beveger oss langs ene siden av vannet mot innosen.
Her er det høy aktivitet i vannet og vi får mange napp!
Jeg kjenner plutselig enda et skikkelig napp, men den glipper… jeg forsetter å sveive rolig inn og i det sluken er nesten oppe ser jeg en svær rugg gaaaape høyt klar for å bite over sluken min, men blir dessverre skremt av noe som kunne se ut som en militærsoldat i ørkenkostyme (nemlig Troutantic) og snur og svømmer vekk…
Så skal det i ettertid nevnes at jeg hadde nok trengt noen meter til for å få den på kroken likevel, men kjekt å ha noen å skylde på!

Vi forsetter helt inn mot osen og plutselig smeller det for Jari, ørreten bykser høyt i vannet flere ganger og er skikkelig sprek!
Men blir en enkel kamp for Jari (trener på Sats), som klarer å få den trygt på land…
Denne er også over kiloet, så nå hadde begge «amatørene» fått fisk! Well done Jari, denne var flott!

Like etter kjenner Troutantic også at det hugger til. Den rutinerte av oss beholder roen (i kjent stil) helt til han skal lande ørreten… Da får vel også han det lille kicket som gjør at han snubler og går rett på trynet.. HAHA (kjekt når vi har det på film).
Jaja ørreten kom i land og denne var vel bitte litt mindre enn Jari sin «lang og tynn, eller faktisk litt feit» (bestem deg Aurekongen), uansett en meget flott fisk!

Da de 2 andre allerede hadde fått fisk, var det kun meg som ikke hadde dradd opp noe fra «gromvannet». Men ventetiden var ikke lang, mens Jari var opptatt med å posere med fangsten foran fossen fikk jeg napp igjen… Da de endelig fikk løsrevet seg fra fotoshoot’en var ørreten komt på land.
Dette var dagens «minste» (ca 600g), så den slapp vi pent uti igjen.
Er greit å ha noe igjen til neste gang og! 🙂

Vi sa oss fornøyd og gikk opp fossen på toppen av vannet, vi befant oss nå på ca 1200m høyde.
Fisket oss fra utosen og i retning «hjemover».
Jeg hadde 1 på som jeg mistet helt inne, ellers var det lite action.
Vi var mett og god og bestemte oss for å gå nedover igjen.
Været var som lovet blitt bra og solen tittet frem, det var vakkert å speide utover fjelltoppene!
På vei nedover fjellet fikk vi til og med akt på rompa på en liten snøflekk… skikkelig artig!

Vel framme ved bilen, trøtt og sliten etter over 9 timer på tur var fiskekameratene klar for hjemreise og jobb dagen derpå!
En fantastisk tur med sykling, godt fiske og flott natur er vel overstått for denne gang!

Nå er det bare å se frem mot neste langtur – hvis vi rekker en til før sesongen er over! 🙂

TAKK FOR TUREN KAMERATER!

av Aurekongen 9. September 2012.