Ina og jeg har for en gangs skyld lånt vekk barna og vi bestemmer oss for en tur i fjellet. Det er i slutten av august og temperaturen er perfekt for å ligge i telt. Siden vi skal kjøre bil helt frem til vannet slenger vi med noen madrasser og hodeputer også. Det er jo ingen grunn til ikke å ligge godt når man først er på tur.

Vi kjører fra by’n i strålende vær og kjøper med oss noe kinamat på Voss. Det blir også tid til å handle inn noe fiskeutstyr. Fiskeutstyr kan man jo som kjent aldri få for mye av. Vi nyter maten på en benk på stranden inne i Hardangerfjorden. For en utsikt! Dette var bedre enn å sitte inne i finværet.

Vi fortsetter innover fjorden og etter en stund går det bratt oppover i krappe svinger med stupbratte fjell og høye fosser. Det bærer høyere og høyere, men til slutt bikker vi over den øverste kneiken og kan skue innover dalen som ligger foran oss. Det store vannet med alle holmene ligger og blinker forlokkende i kveldssolen der vi står og skuer utover, og vi bestemmer oss for å padle en dorgetur. Jeg ymter frempå at selv om vi har bestemt oss for å campe i telt, kan det jo være hyggelig å prøve den åpne steinbua i den andre enden av vannet. Gjør vi det får vi jo en times forsprang på turen i morgen tidlig også. Jeg lokker med at bua er nyoppusset og ligger fantastisk fint plassert på et høydedrag med en nydelig utsikt over vannet. Ina er overbevist; vi pakker kanoen og legger i vei. Vi dorger de 2,5 kilometerne over vannet uten å kjenne snurten av fisk og klatrer opp til hytten for å sjekke om noen har tatt den før oss; da vi sjekket med fjellstyret var alle de andre hyttene i området opptatt, men på denne gjelder førstemann til mølla.

Vel oppe tar vi oss tid til å nyte utsikten et kort øyeblikk, før vi banker på og åpner døren i spenning når ingen svarer. Inne blir vi møtt av et nedslående syn: Det renner vann over gulvet og hele bua oser av mugglukt. Madrasser, ved, papir, fyrstikker og forøvrig alt som ellers befinner seg i bua er søkkvått og vi må bare erkjenne at her er det ikke blivende. Det er heldigvis fremdeles en god stund til det blir mørkt og vi er enige om at telting heller ikke blir så verst, det var jo det som var planen, tross alt. Vi hopper i kanoen og setter kursen tilbake.

Aldri så galt at det ikke er godt for noe: Jeg dorger selvfølgelig på tilbaketuren også og denne gangen biter det. Kraftig! Selv småfisk pleier å gi litt motstand i stangen siden kanoen beveger seg fremover, men denne kjennes stor ut. Vi stopper kanoen og jeg henter inn slakken som alltid oppstår når jeg ikke kan sveive. Merkelig! Fisken kjentes mye større ut i sted. Jeg sveiver og sveiver og det kjennes nesten ut som om fisken bare henger på slep. Slik kjennes det ut, helt til Ina plutselig utbryter at snøret forsvinner under kanoen! Pokker heller, jeg har helt glemt at jeg fremdeles har på meg solbriller og jeg innser at jeg egentlig ikke har fått med meg det som foregår: Fisken må ha fulgt etter i min retning slik at jeg ikke har kjent noe særlig motstand. Bremsen på snellen er hardt strammet til. Likevel drar fisken på og jeg greier ikke engang å unngå at først stangtuppen og siden halve stangen blir dradd ned i vannet og inn under kanoen i den retning fisken svømmer. Det knatrer i snellen mens fisken ufortrødent drar i vei. Stangen står nå nesten opp ned i vannet og det hele er egentlig ganske frustrerende. Jeg har ingen kontroll, verken på fisken eller situasjonen og det går som det må; slukfestet løsner og fisken er fri. Jeg løfter stangen opp og innser at dette utmerket godt kan ha vært mitt livs høyfjellsørret: Den magre ørreten jeg fanget oppstrøms dette vassdraget i fjor målte mer enn 80 centimeter, men var helt utmagret etter en lang vinter og forsommer i kulpen. Dagens kan sikkert ha vært minst like stor, men i utmerket kondisjon. Jeg lufter litt frustrasjon og det tar lang tid før jeg klarer å riste av meg irritasjonen over at jeg ikke var mer forberedt.

Vel tilbake ved bilen finner vi en plass å campe og teltet settes opp. Vi spiser kveldsmat ute på kanten av klippen mens vi skuer utover dalen og småvannene under oss. Det ser nesten ut som om det regner vak. Vannene er overbefolket av småfisk. Det blir en tidlig kveld i seng og vi legger tidlig i vei neste morgen.

IMG_2496

IMG_2497

IMG_2498

Storørreten fra kvelden før er ikke huggvillig der vi dorger oss innover og vi går i land ved fossen. Bua er selvfølgelig fortsatt ubebodd, men det ligger flere kanoer på samme sted som vi legger vår. Pokker heller, vi vet jo at hyttene er opptatte innover, men det er først nå at det for fullt demrer at vi har konkurranse om storørretene. Følelsen forsterker seg når vi passerer første hytte og vi ser stang etter stang hengene utenfor. Ikke noe billigutstyr der i gården. Dette er nok lokalkjente somvet hva de gjør og hvor de skal lete. Vi ser også telt tvers over dalen. Det er helt stille. Begge gruppene har nok fisket til langt utover kvelden før.

IMG_2499

Vi fortsetter videre innover og oppover uten å gi oss tilkjenne.  Snart passerer vi den lille steinbua noen hundre meter lenger inne og blir møtt av et trist syn. Det ligger en god del rester etter et metallgjerde spredt i området og et reinsdyr har satt fast geviret i en del av det, sannsynligvis mens det har gått og beitet. Flere titalls kvadratmeter bærer preg av den nådeløse dødskampen dyret har kjempet før det har bikket under. Dette må ha vært en utrolig lang, utmattende og skremmende kamp og jeg kjenner at jeg blir sint på grunneier som ikke har klart å rydde opp etter seg; Har man klart å få dritten opp i fjellet burde man jammen klare å få den ned igjen også.

Opplevelsen legger en kraftig demper på humøret, men for Inas skyld skjuler jeg skuffelsen og vi fortsetter oppover. Det er en lettgått tur og vi blir gående og prate mens vi vandrer. Det er fint å være på tur, bare vi to. Vi fisker oss fra vann til vann uten å kjenne snurten av fisk og når smått om senn favorittvannet mitt. Her inne har jeg hatt noen fantastiske opplevelser og det er ikke med rent lite forventning jeg legger første kast. Ingenting. Vi fisker oss bortover vannet. Det vil si, jeg fisker og Ina slapper mest av i solhellingen og nyter å bare være tilstede. Håper jeg i hvert fall…

IMG_2504

IMG_2506

Det går en liten halvtime og vi når til slutt det trange sundet i østenden. Jeg fester en rødsvart 17 grams Strikepro og legger kastet tilbake i samme retning som vi kom fra. Sluken har knapt truffet vannet før det hugger til; kraftig, overraskende og herlig! Ina er raskt fremme med telefonkameraet, men etter 2 minutters fight er minnet fullt.  Godt vi fikk tatt noen bilder i tillegg.

IMG_2511

IMG_2508

IMG_2518

IMG_2517

IMG_2520

Vi fisker oss videre rundt vannet uten å kjenne flere napp, men vi ser noen store ørreter. Vi har snart fullført runden og Ina har allerede begynt å klatre oppover mot nuten som markerer toppunktet på turen. Jeg er også på vei oppover, men stanser på en bergnabb og legger et siste kast inn i bukten.  Lar sluken synke til bunns. Jeg sveiver inn, men har mentalt allerede avsluttet fisket for dagen i dette vannet.

For en tabbe! Den virkelig store ørreten følger sluken innover langs bunn, men rekker ikke å hugge før jeg løfter sluken opp av vannet. Jeg skvetter skikkelig til av synet av en ørret som sikkert veier både to og tre kilo og som står i overflaten rett under meg, fire meter lavere. Jeg gjør meg klar for et nytt kast, men klarer selvfølgelig i opphisselsen å lage en skikkelig floke av snøret og sluken. Pokker heller at det er to kroker på sluken!

Jeg klarer til slutt å løsne floken, men ørreten har allerede svømt bedagelig videre.  Fra denne høyden ser jeg i det klare vannet ørreten svømme rundt neset, og det siste jeg ser av den er et skikkelig plask idet den hopper helt ut av vannet. Wow!

Det begynner å bli sent, eller rettere sagt, vi har vært lenge på tur; har langt å gå tilbake til bilen og vil ikke være hjemme før sent. Vi bestemmer oss derfor for å begi oss mot kanoen. Vi klatrer opp i høyden og blir stående og nyte utsikten litt. Tar noen bilder og rusler ut dalen.

Merkelig steinformasjon

Vi møter ingen på veien og de andre kanoene er borte når vi når kommer frem. Storørreten fra dagen før er fremdeles ikke i det bitevillige humøret når vi dorger hjemover, men vi pakker likevel fornøyd sammen ved bilen.  Stemningen blir ikke mindre når vi kjører hjemover.