Turene mine blir ofte til mens jeg går. Det er jo ofte slik at de mest minnerike turene er dem som skiller seg ut fra alle de andre. Det er disse som fester seg på netthinnen og som gir gode minner når de korte, kalde vinterdagene gjør slike turer umulige. Dagens tur er en slik en.

IMG_2291

IMG_2293

Jeg sykler så langt grusveien tar meg og legger i vei oppover i høyden. Turen og dalen er lettgått og jeg holder god fart. Jeg tar igjen en liten håndfull turgåere og hilser som man alltid gjør i fjellet. En prat blir det derimot ikke tid til. Jeg legger følget raskt bak meg og kan ikke se dem nede i dalen når jeg tar av fra stien for å ta meg inn i mer øde terreng. Det gjør egentlig ingenting; man trenger jo ikke annonsere hvor fisketurene etter storørreten går.

Oppe i 1250 meters høyde flater dalen ut og den blir bredere. I bunnen ligger noen små, krystallklare vann som for mange år siden gav meg noen uforglemmelige opplevelser. Jeg har senere strøket forbi flere ganger, men det har blitt med de to kilosørretene jeg landet første gang jeg var her. Jeg frykter nesten at vannene her oppe er blitt fisketomme og det ville være skikkelig synd, for makan til kondisjon og farge på kjøttet skal man lete lenge etter. Dessverre er det vanskelig å finne gyteplasser i tilknytning til vannene og jeg er redd for at et generasjonsskifte på fjellgårdene nede i dalen har ført til at det er slutt på å bære fisk opp hit.

IMG_2297

IMG_2298

IMG_2299

Jeg stryker forbi det første vannet uten å prøve fiskelykken, men når jeg nærmer meg det andre klarer jeg ikke å bare gå forbi. Jeg husker godt opplevelsen for ni år siden da jeg ved en tilfeldighet la ruten nedom disse vannene:

Jeg hadde gått hele dagen uten å kjenne et eneste napp. Jeg var på vei hjem og hadde pakket ned fiskeutstyret. Fra et høydedrag mot øst hadde jeg stått og sett ned på vannene, men grunneierne hadde advart mot at de lå for høyt oppe til å holde fisk. Likevel; Jeg hadde pakket ut igjen utstyret og stilt meg opp på en stor stein i nordenden der vannet var dypest. Det var likevel ikke mer enn 4-5 meter dypt og siden det var sol og vannet var krystallklart kunne jeg følge slukens vinglete gange langs bunnen mot land der jeg stod. Jeg fisket med en Sølvkroken Spesial i sølv og rødt og den blinket kraftig der den skjente avgårde. Den var nesten inne ved land, og på vei opp fra dypet, da en diger kilos hunnørret fór ut fra gjemmestedet sitt under steinen. Den tok sluken og fortsatte på samme kurs til den hoppet himmelhøyt ut av vannet og dro ut sene. På denne tiden fisket jeg med en Shimano BeastMaster 165 stang og siden jeg ikke var forberedt på et så kraftig hugg, ble jeg tatt skikkelig på sengen. Fighten ble uforglemmelig og heldigvis klarte jeg å berge fangsten.

Med opplevelsen på netthinnen stiller jeg meg på samme plass og med samme sluk festet ytterst på snøret, men som så ofte før blir forsøkene resultatløse. Likevel, omgivelsene er storslåtte og bare det å være tilbake er deilig.

Jeg fortsetter mot nord og terrenget begynner etter hvert å gå nedover. Jeg når et nytt, sirkelrundt og temmelig grunt vann helt inntil Skavlen. Her har jeg tidligere ikke har fått fisk, men jeg tar likevel noen kast. Jeg fisker meg bort til utosen og legger et kast tvers over, helt inntil land 50 meter unna. Fisken tar tungt og helt umiddelbart. Deilig! Jeg tar meg tid til å rigge kameraet og filmer en liten sekvens. Dessverre slipper kroken før jeg får fisken opp og jeg står slukøret tilbake.

IMG_2300

IMG_2301

IMG_2304

Jeg rusler videre nedover mot neste vann. I innosen av dette vannet kroket jeg for noen år siden to 800 grammere på samme kastet, én på sluken og én på opphengerfluen. Denne dagen landet jeg total 15 ørreter og jeg fikk et skikkelig godt innblikk i hvor fisken står i dette vannet. Det er derfor med en viss forventning jeg nå stiller meg opp ved osen og legger det første kastet i den retning jeg mener bør kunne gi resultat. Ingenting. Det går en liten halvtime før jeg får napp, men fisken er ikke av en slik kvalitet er vant til selv om den er nesten 60 centimeter lang. Jeg spiser en Real Turmat og rusler videre. Jeg fisker meg langs vannet uten resultat og når til slutt enden der elven stuper utfor. Til tross for at jeg befinner meg over to mil hjemmefra er dagen fremdeles ung og jeg bobler over av krefter. Jeg bestemmer meg for ikke å klatre ned til storørretvannet nedenfor, men er ikke klar for å rusle hjemover heller. Jeg har lyst til å oppleve noe nytt og legger derfor ruten østover og oppover, inn i terreng jeg aldri tidligere har vært.

IMG_2307

IMG_2308

IMG_2310

IMG_2315

IMG_2317

Jeg stiger stadig oppover og oppover og nærmer meg etter hvert toppen. Nå befinner jeg meg virkelig utenfor allfarvei; Det bærer stupbratt utfor både mot nord, øst og vest og eggen tar meg sørover gjennom røft, oppsprukket terreng. Det er ikke stier i mils omkrets og jeg ser ikke snurten av dyr heller. Det er nesten helt stille. Det er bare knasingen av skoene mine som kan høres, helt til jeg hører en metallisk klang, nesten som en sauebjelle. Jeg ser ingen, hverken mennesker eller dyr og fortsetter sørover. Det går en liten time og jeg passerer en av de mange fonnene som ligger hele året her oppe i 1500 meters høyde. Da får jeg øye på et tråkk som går parallelt med mitt 50 meter unna. Jeg tror først det er fra reinsdyr, men når jeg kommer nærmere ser jeg at det er fotspor. De går i motsatt retning og tilbake der jeg kom fra. Okei, så var det kanskje lyden av kokekar jeg hørte tidligere og ikke sauebjelle? Jeg stusser litt på at vedkommende ikke gav seg tilkjenne, men kanskje han ikke så meg eller kanskje han liker å være alene, slik som jeg? I så fall forstår jeg ham godt.

Det er likevel ganske godt å vite at jeg ikke er helt alene her inne, og jeg rusler videre mot toppen i det fjerne som jeg har satt meg som nytt delmål. Utsikten er fantastisk og jeg ser Hurrungane bare et steinkast unna, eller rettere sagt, slik føles det i hvert fall.

IMG_2319

IMG_2324

IMG_2326

Jeg befinner meg nå i terreng jeg hørte nye om som liten. Fra stupet rett bortenfor går det hver vinter store snøskred ned i dalen. Med stupbratte fjellsider blir skredene spektakulære og de er viden beryktede. Jeg husker den dag i dag sommerturen jeg gikk i barndommen sammen med Pappa nede i dalen. Vi stirret oppover mens han malende beskrev hvordan snømassene om vinteren kom feiende nedover mot der vi gikk. Dette gjorde uutslettelig inntryk på en liten pjokk. Jeg rusler nærmere kanten og titter ned. Det er svimlende 1100 meter ned, og jo nærmere kanten jeg kommer, jo sterkere blir suget i magen som forsøker å dra meg utfor. Det er godt at jeg ikke er svimmel…

Jeg blir sittende å nyte utsikten og sender noen bilder til Stian og Jari som nyter dagen i lavlandet.

IMG_2328

IMG_2336

IMG_2337

IMG_2338

IMG_2342

IMG_2344

Jeg fortsetter turen smått om senn, temmelig motvillig egentlig. Her inne, langt fra allfarvei, har kroppen roet seg og jeg har senket skuldrene. Jeg har vært på tur i over 8 timer, men kjenner meg ikke det minste trøtt, verken i beina eller i hodet. Jeg nyter å bare være tilstede og suge inn inntrykkene.

Jeg når langt om lenge vannet i enden av fjellryggen. Her oppe har jeg vært tidligere, uten å verken se eller kjenne snurten av fisk. Tidligere i sommer hørte jeg fra sikre kilder at grunneierne sist satte ut fisk her oppe i 1987. Det er 26 år siden og med ekstremt dårlige gytemuligheter har jeg egentlig ikke tro på at vannet inneholder fisk lenger. Dette kan også være med på å forklare hvorfor småvannene nede i dalen, som for noen få år siden huset fisk på flere kilo, nå bare huser småfisk: Det er ikke lenger storfisk her oppe som slipper seg nedover for å gyte.

IMG_2348

Jeg tar noen halvhjertede kast mens jeg rusler i vannkanten. Jeg pleier ellers aldri å ta meg frem så nær vannet når jeg fisker siden dette skremmer fisken som står nær land, men i dag har jeg allerede gitt opp håpet.

For en tabbe! Det plasker kraftig bare én meter fra meg og jeg oppdager alt for sent den digre ørreten som beiter helt inne ved land ved føttene mine: Det blåser pålandsvind her jeg går og det ligger store mengder insekter i vannet. Den digre ørreten har tydeligvis ikke latt denne sjansen gå fra seg og den har helt sikkert tatt for seg før jeg dukker opp. Dessverre ser den meg like godt som jeg ser den og den svømmer bedagelig utover mot dypere vann, slik bare storørreter gjør. Ikke noe panikk å spore der i gården.

Jeg kaster raskt av meg skuffelsen og ergrelsen over å ha kastet bort en så unik mulighet på en så amatørmessig måte og jubler heller over at vannet fremdeles huser fisk, og det STOR fisk. Jeg innser selvfølgelig at det umulig kan være så veldig mange igjen, og det er slett ikke sikkert at fisket rettferdiggjør en slik langtur som det tross alt krever å ta seg opp hit, men likevel; Jeg har nettopp gjenvunnet troen på noe som jeg hadde mistet for mange år siden! Jeg fisker meg langs med vannet til utosen og passerer på veien en diger snøfonn. Bildet lyver litt, for fonnen er 15-20 meter høy. Det blir verken fisk eller napp, men det gjør ingenting.

IMG_2349

IMG_2350

Jeg slipper meg utfor kanten og rutevalget tar meg stadig nedover. Jeg følger elven og beundrer de mange små fossene på veien. Det er imponerende at fiskene tåler alle slagene og støtene de ubønnhørlig får på veien nedover, men at de klarer seg fint er jeg ikke i tvil om; Merket fisk som er utsatt i Bjoreio på oversiden av Vøringsfossen er gjenfanget på nedsiden. Da har den overlevd et fritt fall på mer enn 145 meter.

IMG_2351

IMG_2352

IMG_2354

IMG_2355

IMG_2356

IMG_2358

IMG_2359

Jeg når et velkjent, idyllisk lite tjern med en fantastisk utsikt fra innosen. Jeg prøver noen kast og lander noen 400 grammere, men tar meg i å stå og tenke tilbake på tidligere tider da storfisk fra vannet ovenfor passerte her på veien nedover. Det var tider det, men dagen i dag er slett ikke verst den heller!

Jeg sykler den siste milen hjem og rekker hytten før middag. En middag som de der hjemme har ventet med til klokken 20 for min skyld. DET er litt av en familie det!

Tagged with →